Anerkjennelse er ikke en gave fra voksne

Av Solveig Østrem

15. oktober 2004 var en merkedag i min historie som fagperson. Det var min første dag som doktorgradsstipendiat. Det kjentes som et privilegium å få bruke tid på de spørsmålene som opptok meg mest: Hvordan kan vi som samfunn realisere tanken om anerkjennelse av barn som subjekter, og hvordan kan vi utvikle en barnehage som sikrer barns rett til medvirkning?

Men det var ikke det at jeg gikk over i ny stilling som gjorde denne dagen spesiell. Grunnen til at jeg husker datoen, er at Berit Bae disputerte denne dagen.

Ingen har betydd så mye som Berit Bae for å gjøre 1700-tallets filosof Georg Friedrich Hegels ide om anerkjennelse relevant for barnehagepedagogikken. Det er hun som har æren for at en hel generasjon norske barnehagelærere er fortrolig med begrepet ‘barnet som subjekt’.

Derfor var 15. oktober 2004 en merkedag ikke først og fremst for meg, men for Barnehage-Norge. Da jeg på min første dag som doktorgradsstipendiat var til stede i Berit Bae disputas, var det med opplevelsen av å overta en svært verdifull stafettpinne.

Siden jeg ikke var utdannet førskolelærer, men kom inn i førskolelærerutdanningen fra et annet fagfelt, var Berit Bae et relativt nytt navn for meg. Hun hadde i mange år vært en sentral faglig aktør innenfor barnehagefeltet, men det var først et par måneder før disputasen jeg møtte henne for første gang. Det var i forbindelse med at hun presenterte doktorgradsarbeidet sitt på en forskningskonferanse i Trondheim i september 2004.

Det gjorde inntrykk å høre Berit Bae snakke om hva en anerkjennende holdning kan bety i dialogen mellom førskolelærer og barn. Men det som gjorde størst inntrykk, og som jeg derfor husker fortsatt, var det hun sa om hva anerkjennelse ikke er. «Anerkjennelse er ikke ros,» sa hun. «Det er heller ikke en gave som blir gitt fra et menneske (en voksen) til et annet (et barn), men noe som finner sted i relasjonen mellom to mennesker.»

Gjensidighetsprinsippet står sentralt i tanken om anerkjennelse. Dersom noe skal kunne kalles anerkjennelse, må begge parter anerkjenne hverandre som personer med egne opplevelser og perspektiver. Å møte et barn med en anerkjennende holdning betyr at du som voksen er åpen for å la deg korrigere av barnets synspunkter på verden – og på deg.

I det siste har jeg tenkt mye på det Berit Bae sa om at anerkjennelse ikke er ros. For nettopp dette er blitt en utbredt misforståelse etter at pedagogiske programmer fikk fotfeste i barnehagen. Med programmene følger også tendensen til at begreper som anerkjennelse, medvirkning, deltakelse og dialog brukes som innpakning av noe som går helt på tvers av det som ligger i disse begrepene. Berit Baes perspektiver på anerkjennelse brukes til det motsatte av hva hennes tenkning inviterer til.

Programmer som Være Sammen, De utrolige årene, PMTO, PALS og ART har det til felles at de bygger på et behavioristisk grunnsyn. Det vil si at målet er å regulere barns atferd gjennom positive og negative forsterkere, det som vanligvis kalles belønning og straff. Denne tenkningen oppsummeres kort og greit på en plansje som inngår i programmet «De utrolige årene». Der står det: «Den atferd du gir oppmerksomhet til, har en tendens til å gjenta seg selv. Gi oppmerksomhet til det du vil ha mer av». Poenget illustreres med en sparegris der man putter på mynter med påskrifter som «omsorg», «ømhet», «oppmuntring» og «støtte». På sparegrisen står det «relasjonskonto».

Gode ting voksne gjør i interaksjonen med barn, er altså ikke uttrykk for en anerkjennende holdning, men et virkemiddel for å oppnå en bestemt atferd hos barnet. Verdifulle handlinger har dermed mistet sin egenverdi og blitt del av en instrumentell praksis. Det er verdt å merke seg at flere av programmene har anerkjennelse på lista over positive virkemidler, og anerkjennelse brukes gjerne synonymt med ros. Jeg også sett eksempler på at det sies at programmet bygger på Berit Baes forskning om anerkjennende relasjoner.

Det er fort gjort å la seg forføre når atferdsregulerende programmer markedsføres ved hjelp av barnehagelærernes egne fagbegreper. Men anerkjennelse er ikke noe som kan «brukes» for å oppnå en bestemt atferd hos en annen person. Hvis anerkjennelse brukes til manipulering eller atferdsregulering, er det ikke lenger anerkjennelse.

Det Berit Bae sa i 2004 om hva anerkjennelse er, og hva det ikke er, er like aktuelt i dag. Jeg vil derfor oppfordre barnehagelærere til hente fram sine gamle pensumbøker. Du som ikke kjenner Berit Baes tekster om anerkjennelse, har du mye å glede deg til. Du kan for eksempel begynne med denne artikkelen: Å se barnet som subjekt.

Fra programmet «De utrolige årene»

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.