Av Solveig Østrem
Barnehagelærer, blogger og bystyremedlem Eivor Evenrud skrev
14. mars på Facebook: «Drømmer fortsatt om dax18. Tror jeg har takket ja 11
ganger, og hver gang har motparten trukket seg eller bedt om å møte noen andre
enn meg. Men åpen debatt påstår alle at de ønsker.»
Ikke alle ønsker åpen debatt. Det er ikke alltid det lønner
seg å føre debatten i det offentlige rom. Noen har mer igjen for samtaler som
foregår innenfor lukkete nettverk.
Jeg har til gode å
bli invitert til Dagsnytt atten, men jeg vet litt om hva Evenrud snakker om.
Jeg er ikke politiker, men har som fagperson deltatt aktivt i samfunnsdebatten
i mange år. Sammen med Mari Pettersvold har jeg ytret meg kritisk om forskning
som legitimerer politiske trender, og om atferdsregulerende
programmer som selges inn mot barnehager og skoler. Vår erfaring med
fagmiljøene som står bak disse programmene, er at de helst unngår offentlig
debatt. I stedet stiller engasjerte lærere opp som ambassadører. De går ikke
inn i diskusjonen om premissgrunnlaget for programmet, men kommer i stedet med solskinnshistorier
‘fra virkeligheten’: «Bare kom til vår skole, og se hva programmet har ført til!»
Da vi i en kronikk
i Aftenposten 26. desember 2013 kritiserte skoleprogrammet PALS, satte det
i gang en debatt som varte flere uker. Blant dem som svarte var
kunnskapsministeren og en lærer ved en såkalt PALS-skole, hun deltok også i
diskusjon på NRK-programmet EKKO. Responsen fra Atferdssenteret, som står bak PALS,
uteble lenge. En debatt med Atferdssenterets ledere på NRKs nyhetssending ble
avlyst, fordi Atferdssenteret ikke ønsket å delta.
Den mest selsomme opplevelsen fra ‘ikke-debatten’ med
Atferdssenteret var en debattkveld på Litteraturhuset i Oslo i regi av Arr Idehistorisk tidsskrift. Anledningen
var et nyutgitt temanummer om disiplin, der jeg var invitert som en av tre
innledere. En av innlederne hadde meldt avbud, og på grunn av den pågående
debatten om PALS hadde arrangøren forsøkt å få noen fra Atferdssenteret til å
stille i stedet. Tre personer var kontaktet, men ingen hadde anledning til å
komme. Dette var i seg selv ikke oppsiktsvekkende, i og med at det var kort
varsel. Det spesielle var at de allikevel kom. Ikke bare én. Ikke
bare tre. Sju personer med tilknytning til Atferdssenteret, stilte opp for å
forsvare PALS. De fylte et helt bord og gjorde
seg bemerket både ved sin tilstedeværelse og i debatten. Jeg var helt
uforberedt, siden de hadde sagt at de ikke kunne komme, og jeg må innrømme at jeg
et øyeblikk ble satt litt ut.
Argumentene som ble brakt til torgs, var av typen: «Du
snakker ikke sant», «du misforstår», og «dette blir veldig emosjonelt». «Du vet
det, Solveig» , sa en jeg ikke hadde møtt før, men som presenterte seg som
senterets direktør. Det han kom med, var mer et forsøk på å
belære meg enn en argumentasjon til forsvar for PALS.
Skole, barnehage og andre velferdsordninger for barn og unge
angår oss som samfunn. Hvordan fellesskapets midler brukes, er et offentlig
anliggende. Uten offentlige debatt, der for- og motargumenter prøves, risikerer
vi at det blir tatt dårlige beslutninger istedenfor beslutninger som kommer fellesskapet
til gode.
Hvordan det har seg at millionoverføringene til fagmiljøene
som står bak omdiskuterte programmer bare fortsetter, er uvisst. Det er
definitivt ikke resultat av at gode argumenter for at skole og barnehage
trenger programmene, er framført offentlig. Det kan se ut som om samtaler i mer
lukkede rom, mellom politikere som vil vise at de gjør noe og fagmiljøer som tilbyr enkle løsninger, er viktigere.
Hvordan debattene foregår, hvilke forbindelser som finnes og
hvilke overenskomster som finner sted, er av interesse for offentligheten.
Neste gang Evenrud blir invitert til Dagsnytt atten og motdebattanten takker nei,
håper jeg hun allikevel er på plass i studio når sendingen går på lufta. Når
programlederen avslutter med å si: «NN ble invitert, men ønsket ikke å delta»,
er dette relevant informasjon som i seg selv kan kaste lys over saken.
Illustrasjon: Arild Julius Østrem
Alt vi har skrevet i debatten om PALS, er samlet på bloggen.
I tillegg er det flere innlegg av gjestebloggere. Du finner innleggene her:
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår
Facebook-side, HER.
Takk, viktig tema! Jeg tenker problemet har mye til felles med det Espen Schaanning er inne på i sin anmeldelse av boken til Trond Giske i dette nr. av ARR: dette at det rett og slett skorter på evne til å ta dypere innsikter innover seg. Jeg vil selv videre påstå at det skyldes at dybde- og helhetstenkning ikke akkurat har vært noen prioritet i skole og utdanning. (skriver mye om dette på min blogg) Og hvordan få folk til å innse dette når skolen aldri har vektlagt det? We have a problem. Dagens sukk.. ganske håpløst… Men som jeg har sagt før: det er sannelig godt vi har folk som dere og Schaanning!
SvarSlettLink til Schaannings anmeldelse: http://www.arrvev.no/bok/giskes-skolefilosofi