Om en ny doktoravhandling – og et møte med en statsråd

Av Solveig Østrem

I går fikk barnehagefeltet enda doktoravhandling. Hilde Dehnæs Hogsnes disputerte med en avhandling om hvordan barn opplever overgangen fra barnehagen til skolen. Den fulle tittelen og en nærmere omtale av avhandlingen finner du på hjemmesidene til Høgskolen i Sørøst-Norge, her.

En disputas er en stor anledning, og for oss som i mange år har vært kollega med Hilde, var det fint å kunne gjøre stas på henne med en sang. Sangen er også et forsøk på å få fram noen av poengene fra avhandlingen og gi en kort presentasjon av en barnehageforsker vi nok vil høre mer fra. Derfor gjengis sangen nedenfor.

Men først en kort fortelling om bakgrunnen for det femte verset i sangen. For noen år siden fikk vi ny grunnskolelærerutdanning, og i forbindelse med endringene som skulle gjøres, kom daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen på besøk til Høgskolen i Vestfold. Hele fakultet skulle, etter litt mingling i foajeen, samles i auditoriet. Rektor hadde på forhånd bedt flere fagpersoner om å forberede korte innspill etter Halvorsens presentasjon. I utgangspunktet var det ingen fra førskolelærerutdanningen som var invitert, men etter å ha argumentert for betydningen av å se utdanningene i sammenheng, skulle også vi få si noe til statsråden. Hilde ble satt på saken. Hun forberedte seg grundig, og da hun fikk ordet, var budskapet både tydelig og klart. Men da hun var halvveis i manuset, ble hun stoppet. Rektor mente hun hadde brukt opp taletiden, og han syntes kanskje heller ikke det hun hadde å komme med var så relevant. Men det syntes Kristin Halvorsen. Hun ville høre fortsettelsen. «Dette er viktig!» sa hun. Og Hilde kunne – like rett i ryggen – komme med sitt bidrag til en interessert og lyttende kunnskapsminister.

For min egen del, vil jeg legge til enda en liten episode. Da dette møtet fant sted, hadde jeg nylig vært i en debatt i Morgenbladet med Kristin Halvorsen. Jeg hadde ytret meg svært kritisk om noen av hennes politiske utspill. Selv for en statsråd kan det sikkert være irriterende å støte på kritiske fagpersoner hvor de enn snur seg. Så da Halvorsen ankom høgskolen, og vi sto der og minglet, holdt jeg meg litt i skjul bak kaffe, fruktbord og høyreiste kolleger. Men statsråden fikk umiddelbart øye på meg, hun kom rett bort, tok meg i hånden og sa takk for sist. Like blid. Det er kanskje en selvfølge at en statsråd velger å møte sine kritikere med høflighet og respekt, men jeg opplevde like fullt at hun strakk seg lenger enn hun behøvde. Vi var mange som fikk økt respekt for Kristin Halvorsen denne dagen. Det er derfor fint å kunne skrive henne inn i sangen til Hilde, om det bare er med en kort linje.

Hovedpersonen denne gangen er doktor Hilde Dehnæs Hogsnes.

Melodi: Bolla Pinnsvin

Når sola stiger rund og gul og farger åsens topp,

vet alle nye skolebarn at nå skal de stå opp
til mye nytt som venter, uten at de vet helt hva.

De kjenner barnehagen godt, og den var ganske bra,

men barnehagen er ikke som skolen.

Men Hilde har sett nærmere på hva som foregår,

og hvordan barna har det i sitt første skoleår.

Hun har levert sin avhandling og hatt sin disputas.

Og vi som var til stede, syns at det var riktig stas

at Hilde sto med glans på doktorskolen.

Det første du må gjøre for å ta en doktorgrad,

det er å følge en ide som gjør deg faglig glad.

Og Hilde er forsker som kan velge mellom mangt,

for hun syns nesten alt er overmåte interessant.

Men valget falt på barnas vei til skolen.

En doktorgrad om skolestart, om sammenheng og brudd,

for noen som å gå fra sommersol til snø og sludd.

Hvis overgang fra kjent og trygt til skole skal bli god,

da er det viktig at man ikke glemmer SFO

som ligner barnehagen mer enn skolen.

Du er blant dem som sier fra når noe står på spill.

Ditt budskap det kan være skarpt om formen virker mild.

En gang da rektor sa til deg: «Nå har du snakket nok!»

da holdt du fast i ordet – ville ikke legge lokk.

Og lyttet gjorde statsråden for skolen.

Men vår kollega Hilde, hun er også litt distré.

Vi tror ikke det hjelper at du har en PhD.

Mot middelmådig stedsans finnes neppe noen kur.

Den hender at du går deg bort når du skal gå en tur.

Men tenk, du kom i mål på doktorskolen!

Nå skal vi feire Hilde, nå fortjener du en fest,

en pause fra de tidsskrifter og bøker du har lest,

og noen glass med vin, for det er doktormiddagstid.

Ja, du fortjener overflod av alt som gjør deg blid.

Vi unner deg en kveld med fri fra skolen!

En glad Hilde Dehnæs Hogsnes flankert av kommisjonen: Anne Greve, Inge Johansson og Liv Gjems.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Kunnskapsløs kunnskapsminister?

Av Anne Greve og Solveig Østrem

 

Dette innlgget inngår i debatten om stortingsmelding 19 og ble også publisert i Dagbladet 26. april.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har møtt massiv kritikk etter at han la fram stortingsmeldingen «Tid for lek og læring», blant annet for bruken av forskning. Isaksen viser liten vilje til å komme kritikerne i møte og går i stedet i forsvar. «Hvis man skal komme om påstander om juks, må man kunne underbygge det», sier statsråden til Dagbladet.

Vi vil gjøre oppmerksom på at det er Isaksen selv som bruker begrepene juks og manipulering. Så vidt oss bekjent er det ingen som har beskyldt ham for juks. Kritikken går ut på at meldingen er i utakt med etablert kunnskap om barns lek og læring, at den bygger på et usedvanlig snevert forskningsgrunnlag, og at Isaksen bruker tall fra utdanningsetaten i Oslo feil når han hevder at en av fire elever ikke kan godt nok norsk til å følge vanlig undervisning ved skolestart. Måten Isaksen bruker oslotallene på, tyder på at han er mer opptatt av å finne tall som legitimerer mer voksenstyrt og strukturert språkopplæring enn å utvikle en barnehage der barn kan leke og lære på egne premisser.

Regjeringen vektlegger kunnskap og kompetanse. Da er det et paradoks at kunnskapsministeren i så liten grad bruker etablert forskning som grunnlag for utforming av barnehagepolitikken. Det er også et paradoks at han legger mer vekt på kartlegging og språknormer enn av å sørge for nok kompetente barnehagelærere og for at videreutdanning gir uttelling.

Illustrasjon: Arild Julius Østrem

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Læringsutbytte: Sitt stille!

Av Vigdis Foss

Stortingsmeldingen Tid for lek og læring, som i dag skal til høring i Stortinget, er årsak til barnehageopprør og debatt. Meldingen skal ligge til grunn for ny rammeplan for barnehagen. Etter år med rovdrift på barnehagen er det viktig hvordan barnehagens oppdrag skal reformuleres. Og ikke minst hva dette skal bety i praksis når det kommer til metodebruk og vilkår for gjennomføring. Kunnskapsministeren avviser kritikken som misforståelser og sier at meldingen blir lest i verste mening. 

Det er begrepsbruken i stortingsmeldingen som styrer hvordan stortingsmeldingen leses. I kjølvannet av år med massekartlegging av barns ferdigheter og standardisert programbruk koblet med et innsnevret læringssyn, er det grunn til å spørre hva det innebærer at det skal lages en norm for hva barn skal kunne i norsk før skolestart, at ny rammeplan skal ha et tydeligere skoleforberedende innhold, og at barns utbytte av barnehageoppholdet skal tydeliggjøres.  Kunnskapsministeren understreket at vi ikke skal ha læringsmål og at barn ikke skal måles i barnehagen, ingen skal heller pålegges bruk av standardiserte metoder. Hvorfor bruker departementet da begreper og formuleringer som gir signaler om det motsatte? Dette skygger for andre sider ved meldingen. 

Frasen «vi må ha mer læring i barnehagen» blir brukt for å legitimere stortingsmeldingen. På Dagsnytt atten 11. mars sa statsråden blant annet at barnehagebarn godt kan lære «å sitte stille lenger». Virkelig? Lenger enn hvor lenge da? Det er min erfaring at de aller fleste barnehagebarn kan sitte stille så lenge det trengs når det foregår noe det er verdt og nødvendig å sitte stille for.

Det mest konkrete vi får vite er at barn må lære norsk før skolestart. Ja, hvilke barnehager jobber ikke for det? Barnehageansatte trenger etter- og videreutdanning, som alle andre, men meldingen undervurderer kompetansen på barnehagefeltet. Barnehagelærere kan grunnleggende språkstimulering og det er nettopp det de skal kunne. Utvidet hjelp til barn med omfattende språkvansker eller til barn som er nye i Norge, må kommunene ha et eget apparat for. Når dette ikke er godt nok i dag, er det ikke fordi vi har manglet «en norm for hva det vil si å snakke norsk», heller ikke at vi har hatt for lite «materiell for barnehagens språkarbeid». 

Statsråden sier at det ikke er bemanningsnorm det handler om nå. Jo, det er akkurat det det handler om, Isaksen. Det har det gjort siden staten overlot ansvaret for barnehagene til kommunene og eiere begynte å kutte i bemanningen for å spare penger. Stortingsmeldingen understreker at gode samtaler mellom barn og voksne er viktig språkstimulering. Forleden fortalte en barnehageassistent meg at hun og én barnehagelærer har ansvar for 12 treåringer. I praksis betyr det at én voksen er alene med treåringene store deler av dagen. Det er ikke et unikt tilfelle. Å si at barnehagene ikke er gode nok på språkstimulering i en slik situasjon, er som å hekte blylodd på en sprinter og anklage ham for ikke å løpe så fort som han burde. 

Loven sier at det skal være «tilstrekkelig bemanning», og dermed er ovennevnte eksempel et lovbrudd. Men «tilstrekkelig bemanning» gir rom for tolkning og terskelen for å tåle slike lovbrudd er høy.  Hvis statsråden vil gjøre retningslinjene for barnehagen klarere, kan han begynne med å bytte ut ordet «tilstrekkelig» med en utvetydig bemanningsnorm nå - 2020 er ikke godt nok. Statsråden bør prøve å jobbe med gode samtaler med tolv treåringer noen uker og så gjenta at det ikke handler om bemanningsnorm. Inntil voksentetthet tas på alvor, mangler stortingsmeldingen troverdighet.

En kortere versjon av dette innlegget er også publisert i Bergens Tidende 28. april 2016.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.