Av Solveig Østrem
I går fikk barnehagefeltet enda doktoravhandling. Hilde Dehnæs Hogsnes disputerte med en avhandling om hvordan barn opplever overgangen fra barnehagen til skolen. Den
fulle tittelen og en nærmere omtale av avhandlingen finner du på hjemmesidene til Høgskolen i Sørøst-Norge, her.
En disputas er en
stor anledning, og for oss som i mange år har vært kollega med Hilde, var
det fint å kunne gjøre stas på henne med en sang. Sangen er også et forsøk
på å få fram noen av poengene fra avhandlingen og gi en kort presentasjon av en
barnehageforsker vi nok vil høre mer fra. Derfor gjengis sangen nedenfor.
Men først en kort fortelling
om bakgrunnen for det femte verset i sangen. For noen år siden fikk vi ny
grunnskolelærerutdanning, og i forbindelse med endringene som skulle gjøres, kom daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen på besøk til
Høgskolen i Vestfold. Hele
fakultet skulle, etter litt mingling i foajeen, samles i auditoriet. Rektor
hadde på forhånd bedt flere fagpersoner om å forberede korte innspill etter
Halvorsens presentasjon. I utgangspunktet var det ingen fra
førskolelærerutdanningen som var invitert, men etter å ha argumentert for betydningen av å se
utdanningene i sammenheng, skulle også vi få si noe til statsråden. Hilde ble
satt på saken. Hun forberedte seg grundig, og da hun fikk ordet, var budskapet både tydelig
og klart. Men da hun var halvveis i manuset, ble hun stoppet. Rektor mente hun
hadde brukt opp taletiden, og han syntes kanskje heller ikke det hun
hadde å komme med var så relevant. Men det syntes Kristin Halvorsen. Hun ville
høre fortsettelsen. «Dette er viktig!» sa hun. Og Hilde kunne – like rett i
ryggen – komme med sitt bidrag til en interessert og lyttende kunnskapsminister.
For min egen del,
vil jeg legge til enda en liten episode. Da dette møtet fant sted, hadde jeg nylig
vært i en debatt i Morgenbladet med Kristin Halvorsen. Jeg hadde ytret meg svært
kritisk om noen av hennes politiske utspill. Selv for en statsråd kan det sikkert være irriterende å støte på kritiske fagpersoner hvor de enn snur seg. Så
da Halvorsen ankom høgskolen, og vi sto der og minglet, holdt jeg meg litt i skjul
bak kaffe, fruktbord og høyreiste kolleger. Men statsråden fikk umiddelbart øye
på meg, hun kom rett bort, tok meg i hånden og sa takk for sist. Like blid. Det er
kanskje en selvfølge at en statsråd velger å møte sine kritikere med høflighet
og respekt, men jeg opplevde like fullt at hun strakk seg lenger enn hun behøvde.
Vi var mange som fikk økt respekt for Kristin Halvorsen denne dagen. Det er
derfor fint å kunne skrive henne inn i sangen til Hilde, om det bare er med en kort
linje.
Hovedpersonen denne
gangen er doktor Hilde Dehnæs Hogsnes.
Melodi: Bolla Pinnsvin
Når sola stiger
rund og gul og farger åsens topp,
vet alle nye
skolebarn at nå skal de stå opp
til mye nytt som venter, uten at de vet helt hva.
til mye nytt som venter, uten at de vet helt hva.
De kjenner
barnehagen godt, og den var ganske bra,
men barnehagen er
ikke som skolen.
Men Hilde har
sett nærmere på hva som foregår,
og hvordan barna
har det i sitt første skoleår.
Hun har levert
sin avhandling og hatt sin disputas.
Og vi som var til
stede, syns at det var riktig stas
at Hilde sto med
glans på doktorskolen.
Det første du må
gjøre for å ta en doktorgrad,
det er å følge en
ide som gjør deg faglig glad.
Og Hilde er
forsker som kan velge mellom mangt,
for hun syns
nesten alt er overmåte interessant.
Men valget falt
på barnas vei til skolen.
En doktorgrad om
skolestart, om sammenheng og brudd,
for noen som å gå
fra sommersol til snø og sludd.
Hvis overgang fra
kjent og trygt til skole skal bli god,
da er det viktig
at man ikke glemmer SFO
som ligner
barnehagen mer enn skolen.
Du er blant dem
som sier fra når noe står på spill.
Ditt budskap det
kan være skarpt om formen virker mild.
En gang da rektor
sa til deg: «Nå har du snakket nok!»
da holdt du fast
i ordet – ville ikke legge lokk.
Og lyttet gjorde
statsråden for skolen.
Men vår kollega
Hilde, hun er også litt distré.
Vi tror ikke det
hjelper at du har en PhD.
Mot middelmådig stedsans
finnes neppe noen kur.
Den hender at du går
deg bort når du skal gå en tur.
Men tenk, du kom
i mål på doktorskolen!
Nå skal vi
feire Hilde, nå fortjener du en fest,
en pause fra
de tidsskrifter og bøker du har lest,
og noen glass
med vin, for det er doktormiddagstid.
Ja, du fortjener
overflod av alt som gjør deg blid.
Vi unner deg en kveld
med fri fra skolen!
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår
Facebook-side, HER.