Av Vigdis Foss
Stortingsmeldingen Tid
for lek og læring, som i dag skal til høring i Stortinget, er årsak til barnehageopprør og debatt. Meldingen skal
ligge til grunn for ny rammeplan for barnehagen. Etter år med rovdrift på barnehagen er det viktig hvordan
barnehagens oppdrag skal reformuleres. Og ikke minst hva dette skal bety i
praksis når det kommer til metodebruk og vilkår for gjennomføring. Kunnskapsministeren
avviser kritikken som misforståelser og sier at meldingen blir lest i verste
mening.
Det er begrepsbruken i stortingsmeldingen som styrer hvordan
stortingsmeldingen leses. I kjølvannet av år med massekartlegging av barns
ferdigheter og standardisert programbruk koblet med et innsnevret læringssyn, er det grunn til å spørre hva det
innebærer at det skal lages en norm
for hva barn skal kunne i norsk før skolestart, at ny rammeplan skal ha et tydeligere skoleforberedende innhold, og
at barns utbytte av
barnehageoppholdet skal tydeliggjøres. Kunnskapsministeren understreket at vi ikke skal ha læringsmål og at barn ikke
skal måles i barnehagen, ingen skal heller pålegges bruk av standardiserte
metoder. Hvorfor bruker departementet da begreper og formuleringer som gir
signaler om det motsatte? Dette skygger for andre sider ved meldingen.
Frasen «vi må ha mer læring i barnehagen» blir brukt for å
legitimere stortingsmeldingen. På Dagsnytt atten 11. mars sa statsråden blant
annet at barnehagebarn godt kan lære «å sitte stille lenger». Virkelig? Lenger
enn hvor lenge da? Det er min erfaring at de aller fleste barnehagebarn kan
sitte stille så lenge det trengs når det foregår noe det er verdt og nødvendig
å sitte stille for.
Det mest konkrete vi får vite er at barn må lære norsk før
skolestart. Ja, hvilke barnehager jobber ikke for det? Barnehageansatte trenger
etter- og videreutdanning, som alle andre, men meldingen undervurderer
kompetansen på barnehagefeltet. Barnehagelærere kan grunnleggende språkstimulering og det er nettopp det de skal
kunne. Utvidet hjelp til barn med omfattende språkvansker eller til barn som er
nye i Norge, må kommunene ha et eget apparat for. Når dette ikke er godt nok i
dag, er det ikke fordi vi har manglet «en norm for hva det vil si å snakke
norsk», heller ikke at vi har hatt for lite «materiell for barnehagens
språkarbeid».
Statsråden sier at det ikke er bemanningsnorm det handler om
nå. Jo, det er akkurat det det handler om, Isaksen. Det har det gjort siden
staten overlot ansvaret for barnehagene til kommunene og eiere begynte å kutte
i bemanningen for å spare penger. Stortingsmeldingen understreker at gode
samtaler mellom barn og voksne er viktig språkstimulering. Forleden fortalte en
barnehageassistent meg at hun og én barnehagelærer har ansvar for 12
treåringer. I praksis betyr det at én voksen er alene med treåringene store
deler av dagen. Det er ikke et unikt tilfelle. Å si at barnehagene ikke er gode
nok på språkstimulering i en slik situasjon, er som å hekte blylodd på en
sprinter og anklage ham for ikke å løpe så fort som han burde.
Loven sier at det skal være «tilstrekkelig bemanning», og dermed
er ovennevnte eksempel et lovbrudd. Men «tilstrekkelig bemanning» gir rom for
tolkning og terskelen for å tåle slike lovbrudd er høy. Hvis statsråden vil gjøre retningslinjene for
barnehagen klarere, kan han begynne med å bytte ut ordet «tilstrekkelig» med en
utvetydig bemanningsnorm nå - 2020 er ikke godt nok. Statsråden bør prøve å
jobbe med gode samtaler med tolv treåringer noen uker og så gjenta at det ikke
handler om bemanningsnorm. Inntil voksentetthet tas på alvor, mangler
stortingsmeldingen troverdighet.
En kortere versjon av dette innlegget er også publisert i Bergens Tidende 28. april 2016.
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår
Facebook-side, HER.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar