Læringsutbytte: Sitt stille!

Av Vigdis Foss

Stortingsmeldingen Tid for lek og læring, som i dag skal til høring i Stortinget, er årsak til barnehageopprør og debatt. Meldingen skal ligge til grunn for ny rammeplan for barnehagen. Etter år med rovdrift på barnehagen er det viktig hvordan barnehagens oppdrag skal reformuleres. Og ikke minst hva dette skal bety i praksis når det kommer til metodebruk og vilkår for gjennomføring. Kunnskapsministeren avviser kritikken som misforståelser og sier at meldingen blir lest i verste mening. 

Det er begrepsbruken i stortingsmeldingen som styrer hvordan stortingsmeldingen leses. I kjølvannet av år med massekartlegging av barns ferdigheter og standardisert programbruk koblet med et innsnevret læringssyn, er det grunn til å spørre hva det innebærer at det skal lages en norm for hva barn skal kunne i norsk før skolestart, at ny rammeplan skal ha et tydeligere skoleforberedende innhold, og at barns utbytte av barnehageoppholdet skal tydeliggjøres.  Kunnskapsministeren understreket at vi ikke skal ha læringsmål og at barn ikke skal måles i barnehagen, ingen skal heller pålegges bruk av standardiserte metoder. Hvorfor bruker departementet da begreper og formuleringer som gir signaler om det motsatte? Dette skygger for andre sider ved meldingen. 

Frasen «vi må ha mer læring i barnehagen» blir brukt for å legitimere stortingsmeldingen. På Dagsnytt atten 11. mars sa statsråden blant annet at barnehagebarn godt kan lære «å sitte stille lenger». Virkelig? Lenger enn hvor lenge da? Det er min erfaring at de aller fleste barnehagebarn kan sitte stille så lenge det trengs når det foregår noe det er verdt og nødvendig å sitte stille for.

Det mest konkrete vi får vite er at barn må lære norsk før skolestart. Ja, hvilke barnehager jobber ikke for det? Barnehageansatte trenger etter- og videreutdanning, som alle andre, men meldingen undervurderer kompetansen på barnehagefeltet. Barnehagelærere kan grunnleggende språkstimulering og det er nettopp det de skal kunne. Utvidet hjelp til barn med omfattende språkvansker eller til barn som er nye i Norge, må kommunene ha et eget apparat for. Når dette ikke er godt nok i dag, er det ikke fordi vi har manglet «en norm for hva det vil si å snakke norsk», heller ikke at vi har hatt for lite «materiell for barnehagens språkarbeid». 

Statsråden sier at det ikke er bemanningsnorm det handler om nå. Jo, det er akkurat det det handler om, Isaksen. Det har det gjort siden staten overlot ansvaret for barnehagene til kommunene og eiere begynte å kutte i bemanningen for å spare penger. Stortingsmeldingen understreker at gode samtaler mellom barn og voksne er viktig språkstimulering. Forleden fortalte en barnehageassistent meg at hun og én barnehagelærer har ansvar for 12 treåringer. I praksis betyr det at én voksen er alene med treåringene store deler av dagen. Det er ikke et unikt tilfelle. Å si at barnehagene ikke er gode nok på språkstimulering i en slik situasjon, er som å hekte blylodd på en sprinter og anklage ham for ikke å løpe så fort som han burde. 

Loven sier at det skal være «tilstrekkelig bemanning», og dermed er ovennevnte eksempel et lovbrudd. Men «tilstrekkelig bemanning» gir rom for tolkning og terskelen for å tåle slike lovbrudd er høy.  Hvis statsråden vil gjøre retningslinjene for barnehagen klarere, kan han begynne med å bytte ut ordet «tilstrekkelig» med en utvetydig bemanningsnorm nå - 2020 er ikke godt nok. Statsråden bør prøve å jobbe med gode samtaler med tolv treåringer noen uker og så gjenta at det ikke handler om bemanningsnorm. Inntil voksentetthet tas på alvor, mangler stortingsmeldingen troverdighet.

En kortere versjon av dette innlegget er også publisert i Bergens Tidende 28. april 2016.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.