Koseskole i juni

Av Solveig Østrem

Utdanningsbyråd i Oslo Tone Tellevik Dahl (AP) mener det er for mye surr og kos og lek på skolen i juni. Nå vil hun tulleskolen til livs. Elever lærer nemlig ingenting hvis de bare ser en film, uten å snakke om den etterpå. Det er ikke noe poeng å «bare dra på tur» for turens egen skyld, skal vi tro byråden. Så nå skal det bli mer struktur og mindre moro for både førsteklassingene og for elever i videregående.

Spørsmålet er om byråden kjenner skolens helhetlige mandat. Kunnskapsløftet tilsier at alle elever har rett til estetiske opplevelser, naturopplevelser og deltakelse i nærmiljøet. Å skape et godt læringsmiljø er en essensiell del av lærerens arbeid. Å gi klassen gode fellesopplevelser i juni kan være med å legge grunnen for at elevene holder ut med hverandre gjennom mattetimene i november. «Kos» og «surr» framstår rett og slett som svært upresise begreper for å beskrive aktivitetene byråden bruker for å illustrere hvor ille det står til.

Tellevik Dahl bygger på anekdoter og erfaringer med egne barn for å fremme sine synspunkter. I den forbindelse kan jeg nevne at jeg har sjekket med sønnen min (snart 15). Han sier det er for lite kos og surr på skolen i juni. Jeg forventer ikke at mine anekdoter fra frokostbordet hjemme hos meg skal få betydning for skolepolitikken. Det kan allikevel minne om hva som er meningsfullt, er avhengig av hvem man spør. Vi vet at mange elever opplever dagens prestasjonsorienterte skole som relativt meningsløs.

Byråden angriper alle former for undervisning som bryter med tradisjonell klasseromsundervisning. Men aktivitetene hun viser til, har derimot en lang tradisjon i norsk skole. Og har ikke juni alltid vært en måned med rom for å legge bort timeplanen å fylle dagene med noe helt annet: med fellesskap, opplevelser og varige minner?

Da jeg hørte Tone Tellevik Dahl snakke om koseskolen, kom jeg til å tenke på klasseturen på slutten av fjerde. Vi dro til Veganeset sammen med en gruppe utviklingshemmede. Jeg vet ikke om vi lærte noe, vi var jo «bare» på tur, men jeg husker det som fine dager.

Nå heter det kose-skole eller surre-skole, i 1979 het det bare det bare skole.

Koseskole anno 1979.

Bare tur anno 1979.

Surr og rot, juni 1979.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Bruken av mobbeprogrammer er på retur

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

28. desember 2013 hadde vi en kronikk på trykk i Aftenposten under tittelen Statsrådens disiplin-bom. Kronikken er en kritikk av antimobbeprogrammer generelt og PALS (Positiv læring støttende læringsmiljø) spesielt. Bakgrunnen for kronikken var at statsråd Torbjørn Røe Isaksen hadde uttalt at det er for lite disiplin i skolen og samtidig uttrykt støtte til skoler som benytter PALS.

Kronikken vår og debatten som fulgte, var faktisk den direkte foranledningen til at vi etablerte bloggen Mestrer, mestrer ikke. Noe av hensikten med bloggen var å rette et kritisk søkelys på kartleggingsverktøyene og programmene som selges inn mot barnehage og skole. Kritikken har dreid seg om både det instrumentelle synet på pedagogikk, mistilliten til profesjonen og den manglende respekten for barnas perspektiver som ligger implisitt i programmene.

Nylig kunne vi lese i Aftenposten at bruken av antimobbeprogrammer er på retur. Programmene som skulle utrydde mobbing, viser seg å ikke ha ønsket effekt. Det er ikke mindre mobbing på skoler som bruker slike programmer. Skolene velger i økende grad å stole på egne krefter – altså på lærerne.

Det bemerkelsesverdige er at kunnskapsministeren fortsatt ikke ser noen betenkeligheter med å fortsette millionstøtten til programmene og til sentrene som står bak. Han avviser at dette ikke er bortkastede penger. Han synes heller ikke det er grunn til å problematisere at det bare programeierne selv som målt effekten av programmene. «Er ikke det litt «bukken som passer havresekken»?» spør Aftenpostens journalist.

Det er vanskelig å se at det er hold i statsrådens påstander. Nok en gang synes han å være i utakt med fagmiljøene. Politikeres ønske om standardiserte løsninger – gjennom massekartlegging og programmer – har liten støtte fra andre fagmiljøer enn dem som har egeninteresser i at deres eget program skal bli brukt.

Hva kritikken går ut på, utdyper vi ikke her. Men vi har laget en oversikt med linker til tidligere innlegg om PALS og om bruken av antimobbeprogrammer i skolen. PALS skiller seg ikke vesentlig fra de andre programmene, da programmene i stor grad bygger på de samme premissene og har den samme tilnærmingen til atferdsregulering, belønning og straff (som riktig nok ikke kalles straff, men konsekvens).

Statsrådens disiplin-bom

PALS er en blindvei

Kommersielle interesser hindrer debatt 

PALS er slitsomt, urettferdig og ganske unødvendig

En PALS-skole-mammas observasjoner

Kritikk straffer seg og rammer barna

Tillit til lærer og førskolelærere

Registrering av regelbrudd er regelbrudd

Pizza og kake som belønning

Vekkelsespedagogikk

Førstesideoppslag i Aftenposten 9. juni 2016.

  

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Å ivareta prinsippet om frivillighet er forskerens ansvar

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Vi har tidligere skrevet om prinsippet om frivillighet i forskning. Dette er et prinsipp som må stå sterkt, av hensyn til alle parter og til forskningens kvalitet. Pedagogene i barnehagen Peters Hus i København som mot sitt ønske måtte delta i SPELL, som vi har skrevet om, har også blitt omtalt i siste utgave av Forskningsetikk. Pedagogisk leder Sandra Nielsen og hennes kolleger skrev et lengre notat om hvorfor de ikke ønsket å delta, men ble tvunget til å være med likevel. Prosjektleder Dorthe Bleses forsvarer dette med at de ikke bare ville ha med de barnehagene som meldte seg, de «som på forhånd var flinkest». Fra København kommune bekreftes det at barnehagen ble pålagt å delta.

I bladet gjengis intervjuer med lederne av Agderprosjektet og GoBaN, begge sier at frivillighet er ivaretatt og vektlagt. Mari Rege i Agderprosjektet sier at kommunen ikke kan overprøve den enkelte barnehage. Begrunnelsen er primært at dersom de som skal jobbe med intervensjonen ikke har tro på den, vil de ikke lykkes. Elisabeth Bjørnestad sier at barnehager som ikke ønsket å delta, har kunnet reservere seg. Det ser altså ut til at det står bedre til i de norske prosjektene enn i det danske. Problemet er at begge omtaler frivillighet på barnehagenivå, de uttaler seg ikke om samtykke gitt av den enkelte ansatte.

En institusjon kan ikke samtykke på vegne av ansatte, på samme måte som en kommune ikke kan samtykke på vegne av alle barnehager. Reportasjen i bladet Forskningsetikk viser at det kan være grunn til å rydde i de gråsonene som oppstår når hele kommuner er med i forskningsprosjekter.

Vi kjenner ikke til saker der enkelte ansatte ikke ønsker å delta i forskning barnehagen er med i. Men dersom frivilligheten kun gjelder på institusjonsnivå, kan de risikere å måtte delta mot sin vilje. Prinsippet om frivillig deltakelse kan komme i konflikt med arbeidsgivers styringsrett. Bjørn Hvinden, leder av Den nasjonale forskningsetiske komiteen for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH), uttaler at dette er et underliggende spenningsfelt. Han mener det best løses gjennom virksomheters systemer for informasjon, drøfting og medbestemmelse.

Dersom styringsretten skulle trumfe prinsippet om frivillighet, slik Hvinden antyder, står man stadig tilbake med et problem. Tora Aasland, tidligere forskningsminister og nå leder av Kommunesektorens Etikkutvalg, sier i bladet at selv om det juridisk kan være rom for å pålegge ansatte å delta i forskning, kan det være etisk betenkelig. Hun mener at den beste etikken å la den enkelte ansatte reservere seg mot deltakelse dersom deres faglige overbevisning er at dette ikke er til beste for barna. Aasland sier seg enig i det viktige prinsippet om at frivillighet bør stå sterkt.

Forskningsetiske retningslinjer

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.