Å snakke til eller snakke med

Av Solveig Østrem

Kjøkkenbordsamtalene tilhører mine beste barndomsminner. De startet gjerne ved kveldsmaten, men de kunne vare lenge etter at alle var ferdig å spise. Såvidt jeg husker, fantes det ikke leggetider da jeg var liten. Kjøkkenbordsamtalene var viktige kontaktpunkt mellom barn og voksne som levde sine liv hver for seg det meste av dagen. Men enda viktigere: De åpnet verden for meg, gjennom alt fra diskusjoner om kristen formålsparagraf og situasjonen i Sør-Afrika til fortellinger om å vokse opp under krigen. Som barn av to spesialpedagoger fikk jeg også kunnskap om diagnoser, om integrering av utviklingshemmede og om retten til opplæring for alle.

Jeg kan huske en samtale som fant sted da jeg var i 12-årsalderen. Først og fremst husker jeg noe faren min sa, jeg vet ikke om jeg selv bidro med annet enn å lytte oppmerksomt. Han snakket om det å få barn. Han var opptatt av det absurde ved at man setter barn til verden, til tross for alt man, etter to verdenskriger, vet om den. Det kan hende han sa noe om å ha tro på det gode i mennesker, eller om å ha mer tro på neste generasjon enn på den forrige. Men det som gjorde sterkest inntrykk var det han sa om barneoppdragelse. «Det sies at det er vanskelig å oppdra barn,» sa han. «Men det er det ikke, det er ganske lett. Det handler bare om å snakke med barn, ikke til barn». Jeg tror jeg forsto hva han mente, i hvert fall syntes jeg han sa det på en fin måte.

Mange år senere satt jeg ved et kjøkkenbord igjen, denne gangen sammen med sønnen min. Vi snakket om skole, om lærere og om det å gå på ungdomsskolen. Han hadde erfart overgangen fra barneskolen som en brå overgang mellom to forskjellige verdener. Spesielt opplevde han lærerne på ungdomsskolen som helt annerledes enn dem han kjente fra barneskolen. Han strevde med å forstå «hvorfor de ikke bare kan oppføre seg som helt vanlige lærere».

Dette er en gutt som vanligvis kommer godt overens med folk, inkludert voksne. Derfor lurte jeg på hva som var forskjellen på ungdomsskolelærerne og voksne han har tillit til, som for eksempel Anders, kontaktlæreren på barneskolen, eller Beate, instruktøren for teatergruppa hans. Han svarte uten å nøle: «Det er at de snakker med oss, ikke bare til oss.»

Lærere som er interessert i å snakke med elevene og ikke bare til dem, er avgjørende for både trivsel og læring. Men i dagens skole er det dessverre mange som ikke ser verdien av dialog. Å lytte til elevene er blitt ensbetydende med å gi fra seg styringen og overlate ansvaret til de unge. Dialog forstås nærmes som det motsatte av kunnskapsformidling. Reformpedagogikken er på denne måten blitt skyteskive for lite treffsikker kritikk, skriver Willy Aagre i en kronikk om Anna Sethne, en av reformpedagogikkens grunnleggere.

Det faren min snakket om rundt 1980 og som sønnen min gjentok nesten ordrett i 2016, var omtrent det samme Anna Sethne som var opptatt av på begynnelsen av 1900-tallet. Hun tok et oppgjør med «lærernes «prekesyke» fra kateteret, og hun ble ifølge Aagre «vår tydeligste talsperson for en barnevennlig og kunnskapsfremmende måte å organisere skolen på».

Jeg tror det er på tide med et nytt oppgjør med læreres «prekesyke». Elevene fortjener en barnevennlig skole der lærerne snakker med og ikke bare til dem. Det er også på høy tid å revitalisere reformpedagogikken og hente fram igjen Anna Sethnes ideer.

Willy Aagres kronikk kan du lese her.

En leksjon i hvorfor man bør snakke med barn. Illustrasjon: Arild Julius Østrem

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.