Er faglitteraturen god nok?

Av Solveig Østrem

«Et fag på ville veier» er tittelen på et essay av litteraturkritiker og sykepleiestudent Cathrine Krøger. Hun kaller mye av det hun leser i pensumlitteraturen på sykepleiestudiet, for kvasiakademisk ordgjørme. I sine bestrebelser på å oppnå anerkjennelse har sykepleiefaget, ifølge Krøger, utviklet «en tåkete hybrid av et fagspråk».

Krøgers kritikk har vakt oppsikt og skapt debatt. Mange vil si at det er på høy tid med en lignende gjennomgang av faglitteraturen innen andre fagfelt. Ingeborg Tveter Thoresen er en av dem som, i en artikkel i Første Steg, stiller spørsmål ved om fagbøkene som presenteres for barnehagelærerstudentene, er gode nok. Hvis en etablert litteraturkritiker leste pensumlitteraturen på barnehagelærerutdanningen, er det ikke sikkert den ville kommet noe bedre ut enn sykepleielitteraturen.

«Om det er noe sommerens debatt om språket i lærebøkene har vist, så er det nettopp at vi trenger profesjonell og uavhengig kritikk også av denne typen litteratur,» skriver redaktør Sindre Hovdenakk i siste av nummer av Prosa. Denne utgaven er en oppfølging av diskusjonen som startet med Krøgers kritikk. I mitt bidrag i dette nummeret peker jeg på noen av utfordringen barnehagepedagogikken, som en ung disiplin, står overfor. Jeg argumenterer for at «vi trenger et presist fagspråk» og forsøker å si noe om hva som gjør språket presist – og dermed akademisk i egentlig forstand.

Essayet kan du lese her.

Se siste nummer av tidsskiftet Prosa.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.