Av Caroline Storheim
Blir du bedt om å ta deg en timeout på benken av dine kolleger, Heidi Greni, hvis de oppfatter deg som urimelig? Det gjør de neppe, og det gjør man heller ikke i barnehagen når barn ikke gjør «som den voksne sier».
Et kjapt søk på hvem du er, forteller meg at du er en
gårdsdatter og at du har gått på samvirkeskolen, utover videregående skole. Du
har tidligere jobbet som butikkmedarbeider, og nå er du altså
stortingsrepresentant for Senterpartiet.
Hvordan du er blitt
den man søker meninger om arbeid med barn fra et for meg litt underlig, men det
er nå så at du er blitt spurt, og valgt å svare. Derfor får du dette motsvaret
også.
Litt om meg, kanskje. Jeg har en bachelorgrad i
spesialpedagogikk fra Universitetet i Oslo. Jeg har videreutdanning i
småbarnspedagogikk og barnehagepedagogikk fra Høgskolen i Oslo, og jeg er nå sisteårs
masterstudent i barnehagepedagogikk og profesjonskunnskap ved Høgskolen i
Vestfold (HSN). Det kan være verdt å
nevne at jeg har jobbet som pedagogisk leder siden 2009. Jeg opplever meg som
berettiget til å tale deg imot.
Du hevder at barn som får det som de vil kan få
adferdsproblemer i skolen. Hvordan du trekker den konklusjonen hadde vært svært
interessant å få vite, da dette så vidt meg bekjent er en påstand uten tyngde.
Det jeg kan fortelle deg er at i dialog med kompetente
voksne styrkes barns språkferdigheter og kompetanse, og de kan i gode dialoger
oppnå positiv selvoppfatning.
Positiv selvoppfatning beskytter mot adferdsproblemer
Det vi vet er at gode språkferdigheter og positiv
selvoppfatning er to beskyttelsesfaktorer mot adferdsproblemer. Barn som
opplever å bli lite hørt, og i verste fall får opplevelsen av å krenkes,
utsettes derimot for to risikofaktorer som i ytterste konsekvens kan medføre
problemadferd i skolen. En timeout på
benken foran 18 andre barn kan i aller høyeste grad oppleves som en krenkelse.
Du hevder også at voksne selvfølgelig skal bestemme klær
etter vær. Og her er jeg helt enig med deg. Likevel er det altså ikke en
legitim grunn til å påføre barnet tvang. Jeg som voksen kan inngå i en dialog
med barnet om å kle på seg etter hva jeg mener er korrekt, men vinner ikke mine argumenter frem har jeg altså tapt. Å dytte denne genseren over hodet på barnet
hjelper hverken barnet eller meg.
Det jeg som voksen kan velge å gjøre, er å la barnet få en
erfaring med hvorfor jeg mener som jeg gjør, og kanskje barnet blir enig med
meg når vi kommer ut. Jeg kan altså pakke ned den tykke genseren i egen sekk,
og ha den i beredskap når og hvis barnet begynner å fryse. Barnet får derfor en
erfaring med hva det vil si å fryse, hvorfor det kan være lurt å ha på klær,
samtidig som det får en opplevelse av å bli forstått og anerkjent som subjekt.
Man inngår altså i
en dialog med barnet om dette og anerkjenner barnet som et subjekt. For vi vil
ha barn med positivt selvbilde, vil vi ikke? Det er som sagt en av de
sterkeste beskyttelsesfaktorene mot adferdsproblemer på skolen.
Påstandene dine er fra et ufaglært ståsted
Så hvorfor var det relevant hvem vi var, kan man så lure på.
I dagens barnehager er det ca. 70 prosent ufaglærte som
jobber direkte med barna. 30 prosent er faglærte. Ut fra dine ufaglærte påstander kan vi trolig derfor se hvorfor noen velger
å handle som de gjør, når de mangler den nødvendige kompetansen til å forstå
hvorfor man kan og bør handle annerledes. Derfor er det faktisk helt
nødvendig å øke den faglige kompetansen innad i barnehagene, slik at man
nettopp slipper situasjoner hvor det forekommer tvang og krenkelser, og heller
jobber mot en barnehage som preges av anerkjennelse, likeverdighet, demokratisk
deltagelse og medborgerskap.
For å få til dette kan vi ikke fortsette med enkle veiledere
– vi må forsterke den faglige kompetansen i barnehagene.
Innlegget er tidligere publisert i Aftenposten 17. oktober som et av flere oppslag om bruk av makt og tvang i barnehagen. |