Du er politiker. Jeg er barnehagelærer. Og du tar feil om timeout

Av Caroline Storheim 

Blir du bedt om å ta deg en timeout på benken av dine kolleger, Heidi Greni, hvis de oppfatter deg som urimelig? Det gjør de neppe, og det gjør man heller ikke i barnehagen når barn ikke gjør «som den voksne sier».

Et kjapt søk på hvem du er, forteller meg at du er en gårdsdatter og at du har gått på samvirkeskolen, utover videregående skole. Du har tidligere jobbet som butikkmedarbeider, og nå er du altså stortingsrepresentant for Senterpartiet.

Hvordan du er blitt den man søker meninger om arbeid med barn fra et for meg litt underlig, men det er nå så at du er blitt spurt, og valgt å svare. Derfor får du dette motsvaret også.

Litt om meg, kanskje. Jeg har en bachelorgrad i spesialpedagogikk fra Universitetet i Oslo. Jeg har videreutdanning i småbarnspedagogikk og barnehagepedagogikk fra Høgskolen i Oslo, og jeg er nå sisteårs masterstudent i barnehagepedagogikk og profesjonskunnskap ved Høgskolen i Vestfold (HSN). Det kan være verdt å nevne at jeg har jobbet som pedagogisk leder siden 2009. Jeg opplever meg som berettiget til å tale deg imot.

Du hevder at barn som får det som de vil kan få adferdsproblemer i skolen. Hvordan du trekker den konklusjonen hadde vært svært interessant å få vite, da dette så vidt meg bekjent er en påstand uten tyngde.

Det jeg kan fortelle deg er at i dialog med kompetente voksne styrkes barns språkferdigheter og kompetanse, og de kan i gode dialoger oppnå positiv selvoppfatning.

Positiv selvoppfatning beskytter mot adferdsproblemer

Det vi vet er at gode språkferdigheter og positiv selvoppfatning er to beskyttelsesfaktorer mot adferdsproblemer. Barn som opplever å bli lite hørt, og i verste fall får opplevelsen av å krenkes, utsettes derimot for to risikofaktorer som i ytterste konsekvens kan medføre problemadferd i skolen. En timeout på benken foran 18 andre barn kan i aller høyeste grad oppleves som en krenkelse.

Du hevder også at voksne selvfølgelig skal bestemme klær etter vær. Og her er jeg helt enig med deg. Likevel er det altså ikke en legitim grunn til å påføre barnet tvang. Jeg som voksen kan inngå i en dialog med barnet om å kle på seg etter hva jeg mener er korrekt, men vinner ikke mine argumenter frem har jeg altså tapt. Å dytte denne genseren over hodet på barnet hjelper hverken barnet eller meg.

Det jeg som voksen kan velge å gjøre, er å la barnet få en erfaring med hvorfor jeg mener som jeg gjør, og kanskje barnet blir enig med meg når vi kommer ut. Jeg kan altså pakke ned den tykke genseren i egen sekk, og ha den i beredskap når og hvis barnet begynner å fryse. Barnet får derfor en erfaring med hva det vil si å fryse, hvorfor det kan være lurt å ha på klær, samtidig som det får en opplevelse av å bli forstått og anerkjent som subjekt.

Man inngår altså i en dialog med barnet om dette og anerkjenner barnet som et subjekt. For vi vil ha barn med positivt selvbilde, vil vi ikke? Det er som sagt en av de sterkeste beskyttelsesfaktorene mot adferdsproblemer på skolen.

Påstandene dine er fra et ufaglært ståsted

Så hvorfor var det relevant hvem vi var, kan man så lure på.

I dagens barnehager er det ca. 70 prosent ufaglærte som jobber direkte med barna. 30 prosent er faglærte. Ut fra dine ufaglærte påstander kan vi trolig derfor se hvorfor noen velger å handle som de gjør, når de mangler den nødvendige kompetansen til å forstå hvorfor man kan og bør handle annerledes. Derfor er det faktisk helt nødvendig å øke den faglige kompetansen innad i barnehagene, slik at man nettopp slipper situasjoner hvor det forekommer tvang og krenkelser, og heller jobber mot en barnehage som preges av anerkjennelse, likeverdighet, demokratisk deltagelse og medborgerskap.

For å få til dette kan vi ikke fortsette med enkle veiledere – vi må forsterke den faglige kompetansen i barnehagene.

Innlegget er tidligere publisert i Aftenposten 17. oktober som et av flere oppslag om bruk av makt og tvang i barnehagen.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.