En trist og vanskelig sak

Av Solveig Østrem

Boka Angelica – en varslet tragedie av Jon Gangdal tegner et sterkt, men samtidig lavmælt og usentimentalt bilde av trettenåringen som døde under tragiske omstendigheter på nyttårsaften. Gangdal mener alle de ansvarlige voksne jenta hadde rundt seg, sviktet.

Selve saken er bare trist. Medienes håndtering av den har til dels vært opprørende. Jeg mener reportasjen i Asker og Bærum budstikke 19. november er svært problematisk. Det kan se ut til at avisa har villet framstille jentas mor på en verst mulig måte, slik at alle andre kan fritas for ansvar. Et spørsmål som melder seg, er hvem som har løst skolen fra taushetsplikten. Gjennom intervju med rektor og inspektør på skolen der jenta gikk, gis offentligheten innsyn i sensitive opplysninger om både mor og datter og andre elever. Om det skulle vise seg at skolen ikke er løst fra taushetsplikten, kan dette dreie seg om lovbrudd.

Det forundrer meg hvordan andre journalister uten forbehold har akseptert Budstikkas skråsikre konklusjon. At påstandene om mobbing er uriktige, tas for gitt i Hege Ulsteins kommentar i Dagsavisen 23. november. Ikke dermed sagt at Ulstein tar hele Budstikkas framstilling for gitt, men hun kaller den for «et glimrende stykke journalistisk arbeid der de nøkternt og detaljert går gjennom denne uutholdelige saken». Saken er detaljert, men svært ensidig. Ensidigheten kan oppsummeres med Ulsteins ord: «Reportasjen tegner et bilde av en engasjert mor med stort kontrollbehov og et miljø rundt som forsøker å hjelpe, støtte og involvere ei lita jente i lek og aktiviteter».

Budstikka og Ulstein retter berettiget kritikk mot medier som var raskt ute med å hevde at dødsfallet skyldtes mobbing. Å si at dette handler om enkle årsak–virkning-sammenhenger, er like feilaktig som det er egnet til å skape oppmerksomhet. At framstillingen ble belastende for familiene som indirekte ble berørt, er ikke vanskelig å forstå. Desto viktigere blir det å understreke, slik Gangdal gjør i sin bok, at ingen barn har skyld i det som har skjedd.

Det er også verdt å minne om at det ikke er en fortvilet mor, men sentrale og lokale myndigheter som – med støtte fra en rekke andre aktører – har bestemt at barn helt ned i barnehagealder kan defineres som mobbere. De som har forsøkt å stille spørsmål ved om begrepet mobbing er egnet til å beskrive det som skjer mellom små barn, er i liten grad blitt lyttet til.

Mobbebegrepet er blitt problematisert av både barnehage- og skolefolk. Blant annet skrev Morten Solheim i 2012 et innlegg med tittelen Barnehagebarn er ikke mobbere! Han retter et kritisk søkelys mot kampanjer der uønsket atferd gjøres synonymt med mobbing:

«Problemet med mobbebegrepet er at blikket rettes mot mobberen/mobberne, i stedet for mot prosessen som gjør at barn føler seg plaget og utestengt. Ved å skulle gå ut å ‘avdekke mobbing’, er vi farlig nær å identifisere mobbere i stedet for å problematisere voksnes ansvar og praksis.»

Kritisk til bruken av mobbebegrepet er også Jostein Alberti-Espenes. I boka Krenkelse i skolen – mobbingens bakteppe fra 2012 argumenterer han for at krenkelse er et mer hensiktsmessig begrep for å forstå konflikter i skolen, fordi begrepet ivaretar elevenes egen opplevelse og gjør det enklere å forstå det sosiale samspillet.

Å erstatte et diffust og altomfattende mobbebegrep med mer presise begreper, kan være nødvendig i arbeidet med å skape gode leke- og læringsmiljøer for barn. Men framfor alt er det grunn til å minne om at voksnes holdninger til barn er avgjørende for hvilke holdninger barn har til hverandre. Det viktigste er at det finnes voksne som viser respekt for barns opplevelsesverden, og som bistår dem i deres bestrebelser på finne ut av alt det fine og alt det vanskelige som følger av å tilhøre et sosialt fellesskap.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Virkeligheten i litteraturen

Av Solveig Østrem

Innlegget er tidligere publisert i Morgenbladet 18. november 2016.

Debatten om kunstens frihet og kunstnerens grenser er ikke ny. Men tidligere fikk nok forfattere være mer i fred. Dagens forfattere må leve med at personer som opplever å bli utlevert i romaner, både er skriveføre og har tilgang til det offentlige ordskifte.

Likevel legges det ofte som premiss at maktforholdet mellom den som skriver, og den som opplever seg utlevert, er symmetrisk og endimensjonalt. Det kan være smertefullt, sårende og pinlig å finne en annens versjon av felles historie i en roman. Det er ikke noe man suverent hever seg over. Men ofte brukes det altfor store ord om slike erfaringer. Det er som om det ikke er verdt å ta debatten hvis ikke den som er blitt brukt som romanstoff, passer inn i en offerrolle.

Men i det vidåpne offentlige rom møtes makt med motmakt, for å bruke Foucaults begreper. Forfatterens definisjonsmakt er ikke absolutt, og Marit K. Slotnæs har et poeng når hun skriver: «Modellenes intervensjoner i offentligheten rammer også forfatterne. Når eksen griper ordet, blir forfatteren trukket inn i en virkelighet han eller hun har brukt år av sitt liv og hele sitt talent på å skrive seg ut av» (Morgenbladet 28. oktober). Slike intervensjoner blir forstyrrende fordi de bryter autonomiestetikkens regler (den tekstinterne lesemåten) for hvem som kan utlevere hvem og i hvilken form.

Da Geir Gulliksens ekskone skrev om det å bli utlevert i hans roman, svarte han: «Jeg vil rett og slett ikke være med og diskutere litteratur på den måten». Å se etter forbindelser mellom romanen og det virkelige livet, er ifølge Gulliksen ikke «slik en roman skal leses» (Morgenbladet 28. oktober). Problemet med Gulliksens posisjon er at han ikke er alene om å definere premissene, og at debatten oppstår til tross for at han ikke liker at den finnes.

Gulliksen synes å tilhøre en generasjon som, da de ble forfattere, lærte at all kritikk av utleverende litteratur, kan avvises med at «dette er fiksjon». Hvorfor ikke heller forberede unge debutanter på at debatten finnes og bistå dem i å finne et språk for å ta del i den? Reaksjonene på en roman må kunne møtes med noe mer enn at «dette er kunst». Det må da kunne finnes argumenter for at romanen var viktig nok til at den var verdt omkostningene?

Ved å avvise debatten om forholdet mellom litteratur og virkelighet, stenger man også muligheten for å få fram at det kan være gode grunner – både litterære og moralske – til å skrive virkelighetsnært.

 «Er det greit at forfattere utleverer sine nærmeste i romaner?» spør Aftenposten på sin samleside om debatten. Det tas gjerne for gitt at svaret blir nei hvis det er et etisk spørsmål som stilles, mens det blir ja hvis litteratene definerer premissene. Som om kunstneren er skruppelløs, mens den etisk bevisste forfatteren ikke skriver utleverende. Så enkelt er det ikke.

Vigdis Hjorths bok Arv og miljø er brukt som eksempel på hvordan de etiske spørsmålene kan bli påtrengende når man leser en roman. Ingunn Økland har «betenkeligheter fordi den svakt fiksjonaliserte fortellingen peker rett mot faktiske personer» (Aftenposten 13. november). Hun refererer til Arne Borge og Erik Bjerck Hagen som begge – i likhet med Økland – tolker Arv og miljø som en selvbiografisk roman. Til forskjell fra Økland forsvarer Borge og Bjerck Hagen forfatterens valg.

Øklands påpekning av at forfattere faktisk kan fiksjonalisere og skape et tykkere lag mellom tekst og virkelighet, er viktig. Ellers er jeg tilbøyelig til å være enig med Borge og Bjerck Hagen. Mitt poeng er imidlertid ikke å forsvare eller fordømme den utleverende litteraturen, men å vise at den kan forsvares – også om man legger til grunn at kunsten ikke er fristilt fra etikkens krav.

Borge refererer til Håvard Syvertsen som kritiserer Økland for at hun ved å se Arv og miljø som fordekt virkelighetslitteratur, sår tvil om «noe av det mest hudløst ærlige som er skrevet om tematikken». Her stiller Borge et høyst betimelig spørsmål: «Hva mener Syvertsen med at Hjorths roman er hudløst ærlig, når det er irrelevant hva som er hentet fra virkeligheten og ikke?» (Vagant 11. oktober)

Det finnes krenkelser og overgrep som det er vanskelig å tematisere med tilstrekkelig følsomhet og respekt. Her har litteraturen et potensial. Uten Herbjørg Wassmos bøker ville vi ikke visst det vi i dag vet om overgrep mot barn. Slike fortellinger har bidratt til å skape en kollektiv moralsk refleks: Dette må ikke skje igjen!

Likevel skjer det igjen og igjen. Og vi spør oss hvordan vi kan kjenne annet enn avmakt, hvordan den utsatte kan få oppreisning. Kan et mulig svar ligge i litteraturen?

Økland skriver i sin anmeldelse: «Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er» (Aftenposten 11. september). Mari Skurdal kommenterer utsagnet slik: «Dette har blitt kritisert, men jeg syns det er godt sett» (Klassekampen 5. oktober). Her er jeg på linje med Skurdal. Kanskje trenger vi litteratur som hjelper oss til å forstå at overgripere er vanlige mennesker fra tilsynelatende velfungerende familier. Dette kan i det minste være ett av Hjorths motiver for å skrive som hun gjør.

Hjorth har valgt å legge en begravelse til nesten samme dato som en virkelig begravelse, og hun har brukt et begravelsesprogram som finnes i virkeligheten. Uavhengig av om Aftenposten skriver om det eller ikke, er det nok mange som vet at programmet finnes, og som vil gjenkjenne andre biografiske detaljer. Hjorth kunne lett ha funnet på noe annet. Det ville neppe svekket romanens litterære kvalitet. Etiske overveielser kan ha spilt en rolle for at hun ikke valgte annerledes.

Etikk handler om å veie motstridende hensyn opp mot hverandre og vurdere hvilke verdier som må prioriteres framfor andre. Å ta hensyn til personer som vil føle seg krenket, er en verdi det er grunn til å ta hensyn til. Men det er ikke den eneste verdien. Kanskje er det heller ikke den viktigste.

Hjorths fortelling blir sterkere og mer troverdig dersom vi aner at den er basert på faktiske hendelser. Kanskje blir den også viktigere. Nå vet vi at slike bøker skrives. Hvis vissheten om at alt vil kunne komme for en dag – i romans form – kan forhindre at overgrep skjer, ja, da trengs kanskje noen slike bøker.

Et slikt standpunkt kan selvsagt diskuteres, men hvis forfattere avviser selve diskusjonen, blir det heller ikke mulig å forsvare det. Hvis forfattere insisterer på at kunsten er et frirom, og at litteratur ikke kan vurderes ut fra moralske standarder, frasier de seg samtidig muligheten for å forsvare utleverende litteratur med bedre argumenter enn at «dette er kunst».

Vigdis Hjort: Arv og Miljø

 Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

Seks problemer med regjeringens forslag til ny rammeplan

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Kunnskapsdepartementet sendte 20. oktober 2016 sitt forslag til ny rammeplan for barnehagen ut på høring. Det er noe som skurrer i regjeringens høringsutkast, og noe som åpner opp for en barnehage i utakt med formålet og samfunnsmandatet. Utkastet kan være i strid med Stortingets vedtak 7. juni. Her er et forsøk på å sette fingeren på hva det er som skurrer, listet opp i seks punkter.

1) Tydeligere betyr ikke tydeligere

Et ord som går igjen i høringsbrevet, er tydeligere. Det er nevnt hele 12 ganger. Noe i høringsutkastet framstår som tydeligere, andre ting er mer utydelig. Utydeligheten kan handle om at det er en vilje til å imøtekomme mange hensyn som ikke uten videre er forenlige. Hensynet som veier tyngst for regjeringen, kan være det som er tydeligst formulert og som prioriteres.

Høringsutkastet må ses i sammenheng med hva som har vært villet barnehagepolitikk fra regjeringens side, også det den ikke har fått gjennomslag for. Regjeringens forslag til endring av barnehageloven, som ble sendt ut på høring i desember 2014, ble den gangen omtalt som en presisering. Forslaget gikk ut på å gi barnehageeier «rett til å velge hvilke system, verktøy og observasjonsmetoder barnehagen skal benytte for å følge med på barns trivsel og utvikling». Dette ville i realiteten bety at barnehagen ble fratatt metodefriheten. At dette ikke dreide seg om en presisering, men en vesentlig endring, kom tydelig fram i høringsrunden, blant annet i Datatilsynets høringssvar. Nå tyder mye på at regjeringen gjør et nytt forsøk, ved å kalle en vesentlig endring for tydeliggjøring.

Det sier sitt at den som er «glad for en tydelig rammeplan», er eieren av den den kommersielle barnehagekjeden Læringsverkstedet. Er det rett og slett slik at hensynet til barnehageeiere veier tyngre enn hensynet til stortingsflertallet, og at det er gjennom støtte fra kommersielle aktører regjeringen tar sikte på å få gjennomslag for sin politikk?

2) Det som er fjernet

Regjeringen foreslår å fjerne setningen om metodefrihet: «Den enkelte barnehage står fritt til å velge metoder og omfang ut fra lokale forutsetninger og behov.» Også i skolen har metodefriheten vært under press, men er nå sikret gjennom stortingsflertallets beslutning.

Fjernet er også det som står om dokumentasjon og vurdering: «Både barn og foreldre kan reagere dersom for mye av det som barn sier og gjør blir gjort til gjenstand for skriftlig observasjon og vurdering». Dette er også fjernet: «Dersom det skal settes opp spesifikke mål for enkeltbarn, må dette ha en begrunnelse, og målene må settes i samarbeid med foreldrene og eventuelle samarbeidsparter utenfor barnehagen. Denne typen dokumentasjon er underlagt taushetsplikt. Registre i forbindelse med planlegging og observasjon kan være konsesjonspliktige etter personopplysningsloven 14. april 2000 nr. 31. Etter denne loven kreves det konsesjon fra Datatilsynet for å behandle sensitive personopplysninger.»

I høringsutkastet (s. 20) står det at personopplysninger skal behandles i samsvar med personopplysningsloven, og at dette innebærer at det normalt kreves samtykke fra foreldrene dersom barnehagen skal dele personopplysninger med andre instanser. Det er, slik vi ser det, for svakt. Hva betyr normalt? Hvorfor sies det ikke noe om foreldres samtykke ved innhenting av personopplysninger til bruk i barnehagen?

I gjeldende rammeplan står det: «Barnehage og skole bør gi hverandre gjensidig informasjon om sine respektive virksomheter.» Det vi har kursivert, er fjernet i regjeringens forslag, noe som kan åpne for økt informasjonsflyt om barna og barnas prestasjoner.

3) Det som er lagt til

Eksisterende rammeplan nøyer seg med å gjenta og utdype hvilke verdier barnehagen, ifølge loven, bygger på. I høringsutkastet er nye verdier lagt til. Barnehagen skal fremme demokrati, mangfold og gjensidig respekt, likestilling, bærekraftig utvikling, livsmestring og helse (s. 4). De to i kursiv er nye begreper. Det er diskutabelt hvorvidt livsmestring og helse er å regne som verdier, tilsvarende å fremme demokrati. Betegnelsen livsmestring, som ble brukt i stortingsmelding 19 Tid for lek og læring, er også kommet inn i skolens styringsdokumenter. Betegnelsen gir assosiasjoner til det positive nyspråket i selvhjelpslitteraturen, og er noe det tilsynelatende er vanskelig å være imot. Men at livet er noe som skal mestres, eller som alternativt ikke mestres, er en forståelse som kan være uforenlig med barnehagens formålsparagraf (se også punkt 5 lenger ned). Gunn Engelsrud skriver om farene som ligger i å anvende denne betegnelsen, i sin kommentar «Har du tid til noen kjappe kommentarer om kroppspress»?

Med dette tillegget følger sterkere tematisering av forebygging og tiltak for å stanse krenkelser, mobbing, vold og seksuelle overgrep. Til sammen peker dette i retning av det vi tidligere har skrevet om under tittelen Problembarnehagen – når barna overlates til ekspertene. Intensjonene kan synes gode, men koblet sammen med at metodefriheten svekkes, og det som sies i høringsutkastet om eiers ansvar, framstår forslagene som alt annet enn uskyldige. Vi vet at utallige aktører står klare for å selge programmer for forebygging av alt som kan gå galt, og at barnehageeiere med svak faglig kompetanse (og kommersielle interesser) er tilbøyelige til å ha mer tillit til såkalt evidensbaserte programmer enn til profesjonen.

Følgende setning er også lagt til: «Fagområdene er i stor grad de samme som barn senere møter som fag i skolen» (s. 12). Dette er et brudd med intensjonene om barnehagen skal være noe annet enn skolen, og at barnehagens fagområder, der det tverrfaglige er vektlagt, ikke skal være identiske med skolens fag.

4) Mer som er fjernet

Gjeldende rammeplan har under hvert punkt sitater fra barnehageloven. Regjeringen har foreslått å fjerne disse sitatene. Det gjør det vanskeligere å se hva som mangler og hva som er lagt til, og det tilslører manglende samsvar mellom lov og rammeplan. Vi er helt på linje med Berit Bae som skriver: «Å sløyfe dette kan bidra til at oppdraget fra samfunnet (Stortinget) oppfattes som mindre forpliktende. En rammeplan uten eksplisitt tilknytning til barnehageloven, som utgjør premissene for den, vil kunne innby til en oppfatning av at det er opp til departement, fagfolk og andre å forholde seg temmelig fritt til formål/verdigrunnlag vedtatt av Stortinget.»

Ifølge høringsbrevet kan det være naturlig å fjerne noe for å gjøre rammeplanen tydeligere. At noe er naturlig, er i denne sammenhengen en underlig påstand. Det fungerer ikke som et argument. Særlig ikke når noe av det som er fjernet, er vesentlige formuleringer for å få en tydeligere plan i samsvar med samfunnsmandatet.

5) Uforløst om demokrati

Det er gjort et prisverdig forsøk på å lage et eget punkt om demokrati. Men forsøket er altfor forsiktig, og det er uklart hva som er poenget med å lytte til barn og at barn kan delta. Demokratiske verdier blir framstilt som noe barn skal slutte opp om, som en verdi i seg selv. Det er derimot lite tydelig at barn skal få erfare at de reelt kan bidra til å forandre noe som er urettferdig, urimelig eller vilkårlig, til det bedre. Hvis barn primært blir samarbeidspartnere på voksnes premisser, kan resultatet være at deres interesse for demokratisk deltakelse avtar. Her mangler ord som mot, motstand og kritisk tenkning. Vektleggingen av livsmestring kan stå i direkte motsetning til å fremme demokrati. Det kan bli viktigere å mestre krav og forventninger, enn å yte motstand mot dem.

6) Paternalistisk undertone

Mens motstand og kritisk tenkning mangler i avsnittet om demokrati, er disse begrepene kommet inn i avsnittet om at barnehagen skal fremme danning. Et forsøk som heller ikke lykkes helt, da det unektelig er et paradoks at barn skal få utvikle evne til å yte motstand (s. 8). Paradokset handler om at motstandens potensial for å rokke ved det bestående og ved voksnes privilegier, forvitrer når det reduseres til en ferdighet barn skal beherske – og det på voksnes premisser. Det er grunn til å spørre hvilket barn det skrives om i utkastet. Vi leser en paternalistisk undertone; barnet som myndiggjort medborger, som med all selvfølgelighet hører til, er lite fremtredende. I stedet er det den voksne som er det aktive subjektet. Mens voksne skal fremme og støtte, er det på en og samme side minst seks formuleringer av typen barna skal få (s. 8). Barn beskrives gjennomgående som avhengig av voksne og av hva de voksne tillater.

Det samme gjelder punktet om bærekraftig utvikling. Den kraften barn kan ha, og det barn kan representere til forskjell fra voksne, er lite synlig. Bærekraftig utvikling fordrer mer enn barn som ligner oss som er voksne i dag, og som forstår og gjør det samme som oss. Det fordrer mot, kritisk tenkning og et radikalt annet forbruk enn det som er tilfelle i dag.

Illustrasjon: Idunn Aagre Pettersvold

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.