Avslørende om programmer i ny bok

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Vårt siste blogginnlegg om hvordan programmer legitimerer maktbruk overfor barn, fikk rekordmange lesere. For alle som er interessert å sette seg bedre inn i det faglige grunnlaget for programmene, vil vi anbefale Christian Aabros bok Koncepter i pædagogisk arbejde. Boka er basert på en undersøkelse av innhold, kunnskapsgrunnlag og utbredelse av kartleggingsverktøy og programmer, eller konsepter, som Aabro kaller dem, som er utbredt i danske kommuner.

Konseptene som er omtalt i boka, er DUÅ, PALS, ICDP, KRAP, LP og TRAS. Vi kjenner igjen bokstavforkortelsene, og vi kjenner igjen kommunens iver etter å gjøre det obligatorisk å bruke konseptene. Aabro stiller seg kritisk til hvordan konseptene implementeres uten forutgående pedagogisk diskusjon.

Når diskusjonen uteblir, blir det lettere å selge konseptene som noe ganske uskyldig, og som noe som har effekt eller «virker». Aabros bok viser at ingen av delene er tilfelle.

Et eksotisk evidensbegrep

Felles for konseptene er at de lanseres som evidensbaserte metoder, altså som metoder som har dokumentert effekt. Aabro har sett nærmere på undersøkelsene som sies å dokumentere effekten. Konklusjonen er at det er umulig å snakke om evidens i alminnelig forstand. Det opereres snarere med et mangfoldig eller eksotisk evidensbegrep.

Ny bok: Koncepter i Pædagogisk arbejde.

Ofte er referansene tilslørte og vanskelig å finne, og programmenes vitenskapelige forankring er basert på helt eller delvis utilgjengelige generaliseringer. Som eksempel nevnes DUÅ som hevdes å være «baseret på psykologiske principper om, hvordan adfærd læres og ændres» uten at det oppgis noen form for referanse (s. 159).

Et gjennomgående trekk er at påstander om effekt bygger på selvevaluering. Man har for eksempel målt effekten av PALS ved å intervjue lærere som har valgt å arbeide med metoden. Disse undersøkelsene viser at det er «stor tilfredshed med metoden og stor tiltro til, at den fremover vil skabe positive resultater» (s. 120). Et annet eksempel er ICDP. På programmets hjemmeside heter det at det er utarbeidet en lang rekke evalueringer rundt omkring i landet, og det er laget en oversikt over kurs, artikler og bøker. Om denne oversikten skriver Aabro: «Mangelen på systematik […] gør det dog svært at få et samlet billede af ICDP-metodens effekt» (s. 72). Det som ifølge Aabro er mulig lese ut av undersøkelser gjort i danske kommuner, er at pedagoger som har deltatt på ICDP-kurs selv mener at de er blitt mer relasjonskompetente etter kurset.

Også i LP-modellen, som lanseres under slagordet «Forskningsbaseret viden – vi gør det der virker», er evaluering i realiteten selvevaluering. Evalueringene bygger på de involvertes egne opplevelser, ikke på uavhengige observasjoner, og de er gjennomført av personer som er direkte involvert.

Mangelfull kulturell kalibrering

Et annet kjennetegn ved konseptene er det Aabro kaller et ekspanderende oversettelsesmønster, der man oversetter et konsept fra det opprinnelige anvendelsesområdet til nye og større anvendelsesområder (s. 154). Det er to former for oversettelse. For det første dreier det seg om språklig oversettelse. Bortsett fra KRAP er samtlige programmer utviklet i Norge eller USA og siden oversatt til dansk. For det andre viser Aabro til det han kaller målgruppeoversettelse, som når et konsept utviklet for utsatte familier og barn som lider under omsorgssvikt, «oversættes til brug på almene områder, f.eks. dagtilbud og skole». En tendens er «at koncepternes relevansområder har en ekspanderende karakter i den forstand, at der løbende tilføjes nye områder». Utbredelse av konseptene skjer ved hjelp av begge typer oversettelser.

Et problem med oversettelsesarbeidet er, ifølge Aabro, mangelfull kulturell kalibrering. Som eksempel viser han til forordet i boka De Utrolige År der det står følgende:

«Forældre bliver nødt til at udvikle en etisk tilgang til disciplin, så deres børn lærer, at det har konsekvenser, hvis de er uartige, samtidig med at de forstår, at deres foreldre elsker og forventer af dem, at de opfører sig bedre næste gang. Holdningen er her, at der er store ulæmper forbundet med smæk som afstraffelsesstrategi og mange alternative ikke-voldelige måder at løse problemet på, der giver bedre resultater på længere sigt».

Aabro bemerker at en slik kommentar burde være unødvendig, ja, at den ikke gir mening, i en dansk daginstitusjonskultur. Når forfatteren av den amerikanske boka ser seg nødt til å opplyse om at hun ikke går inn for å slå barn, mener Aabro det vitner om mangelfull kulturell kalibrering.

Illustrasjon: Arild Julius Østrem

 Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.