Av Solveig Østrem
Debatten om kunst og etikk, litteratur og virkelighet har med jevne mellomrom fylt avisspaltene. Slik vil det nok være så lenge det skrives bøker. Nå er debatten aktuell igjen. «Tiden er moden for fiksjon og fabulering», skriver Aftenpostens Ingunn Økland. Første gang jeg ytret meg om forholdet mellom etikk og litteratur var med et innlegg i Klassekampen 10. oktober 2003. Den aktuelle saken var utgivelsen av Åsne Seierstads bok «Bokhandleren i Kabul». Mye av det jeg skrev den gangen, kunne jeg sagt i dag.
Debatten omkring Åsne Seierstads bok illustrerer et ekte
etisk dilemma: På den ene side skal litteratur beskrive menneskelige erfaringer
slik at det kommuniserer med mennesker i den historiske virkelighet. På den
annen side skal ikke litteratur medføre at menneskers integritet krenkes ved at
det som befinner seg innenfor levende menneskers fortrolighetsgrense blir
offentlig eie. I stedet for å reflektere dette dilemmaet, har debatten omkring
Seierstads bok hatt et goddag-mann-økseskaft-preg. En del av anklagene mot
Seierstad har vært unyanserte og tendensiøse. Det hevdes at hun ikke kjenner
afghansk kultur, og det kan hende det stemmer. Men hvis underteksten er at hun
«ikke forstår at vold kan være en måte å vise kvinner respekt på», er det god
grunn til å skrive bok om det. Det er nok å minne om at det var da det private
ble et offentlig anliggende, kvinnemishandling ble omdefinert fra «husbråk» til
samfunnsproblem.
Litteratenes svar på kritikken har vært altfor enkelt.
Litteraturviter Harald Nilsen forsøkte i Dagbladet 3.
september å sette punktum for debatten ved å sette den inn «i sin rette
sammenheng». De forargede informeres om at litteratur dreier seg om fiksjon,
ikke om virkelighet. Nilsen forutsetter at diskusjonen bygger på en
misforståelse som lett lar seg oppklare: Jeg som trodde bokhandleren i Kabul
var bokhandleren i Kabul!
Fiksjon og virkelighet
Når Nilsen enkelt og greit trekker opp grensen mellom
fiksjon og virkelighet, gir han den skjønnlitterære forfatter full frihet til å
definere hvor denne grensen går. Nilsens innlegg er helt i tråd med forfatteres
standardsvar på spørsmål om deres bruk av levende modeller: «Dette er fiksjon».
Debatten tok ikke slutt, den tok av. Det kan være fordi
forfatteren Nilsen forsvarer, fraskriver seg definisjonsmakten
litteraturviteren gir henne. Seierstad har ambisjoner som går utover det å
skrive en god fortelling. Hun vil med sin roman gi leseren innsikt i forhold
ved den historiske virkelighet. Og hun insisterer på at det hun forteller er
sant! Hun kan beskyldes for å være naiv og uvitenskapelig i sin omgang med
sannhetsbegrepet, men hun framstår unektelig som troverdig. For når Seierstad
hevder at hennes fortelling er sann, lar hun samtidig bokhandleren fra Kabul ta
ordet og gi offentligheten sin versjon. Dersom Seierstad var en ekte
skjønnlitterær forfatter, ville hun avvist ham og sagt: «Det er da ikke deg jeg
skriver om.» Hun ville smilt overbærende for gammelt vennskaps skyld og
forklart at han nok hadde forvekslet hennes subjektive, fiktive fortelling med
forhold fra virkeligheten som de begge (tilfeldigvis) hadde kjennskap til.
Seierstad og hennes roman problematiserer skillet mellom
fiksjon og virkelighet på en måte som skjønnlitteraturen burde ta inn over seg.
Den som føler seg utlevert, ja kanskje uthengt og krenket gjennom en
skjønnlitterær tekst, vil ikke uten videre akseptere forfatteres uinnskrenkede
makt til å definere grensen mellom fiksjon og virkelighet. Sagt på en annen
måte: Hvis en forfatter ønsker å skade noen ved å tråkke over et annet menneskes
private grenser, har hun mulighet til det. Det er mulig å hevne utroskap i den
historiske virkelighet ved å skrive en roman som er overbevisende nok som
fiksjon til at den får allmenn interesse.
Litteratur er et etisk område, fordi den beveger seg i det
komplekse grenselandet mellom fiksjon og virkelighet. Dette kan illustreres ved
å sammenligne forfatteres tekster med våre hverdagsfortellinger: Er forfatteres
fortellinger prinsipielt annerledes bare fordi de er skrevet ned,
offentliggjort og av høyere kunstnerisk kvalitet? Våre fortellinger settes også
inn i en eller annen tekstlig form. Våre fortellinger er også fiksjon. Vi
fortolker, overdriver, lyver og pynter på, for at erfaringer skal bli
fortellinger. Og vi er klar over at noen fortellinger, nettopp fordi de blir
fortellinger, er ondsinnet sladder eller grove tillitsbrudd. Ingen av oss
ønsker å bli utsatt for sladder eller tillitsbrudd.
Tekst som virkelighet
Tove Nilsen uttalte seg i NRK P2 5. september om det å bruke
av levende modeller i skjønnlitterær skriving. Da sa hun blant annet at hun
ikke er redd for å tråkke noen på tærne, men at hun er redd for å krenke noen.
Det er gledelig at en forfatter forholder seg til denne problemstillingen og
innrømmer at det går en grense for hva som er akseptabelt. Men det må være
tillatt å problematisere forfatteres ubegrensede makt til å definere hvor
grensen går. Hva om den som «bare» er blitt tråkket på tærne, opplever det som
en grov krenkelse? Spiller det noen rolle for Tove Nilsen?
Spørsmålet om en tekst holder god litterær kvalitet besvares
ikke ut fra etikken, men ut fra litterære krav. En roman kan ikke som
litteratur kritiseres for at den bruker levende modeller på en krenkende måte.
Men det aktualiserer noen etiske spørsmål som angår både den som skriver, den
som blir skrevet om og den som leser.
Etikken spør ikke om en tekst er god eller dårlig, men om en
handling er god eller dårlig. Skriving av litterær tekst er en handling. Som
lesere må vi forvente at forfattere ikke handler, altså skriver, slik at andre
mennesker krenkes. Skal jeg i det hele tatt kunne lese bøker, må jeg ha tillit
til at forfattere har en etisk bevissthet når de omformer personer til
litterære fiksjoner. Å lese bøker skal ikke være å grafse i levende menneskers
privatliv. Erfaringer bak fiksjonen skal være uvesentlige for meg som leser.
Når de noen ganger tyter fram på ubehagelige måter, viser det at dette er et
tema det er verdt å diskutere.
![]() |
Intervju i Morgenbladet 28. oktober 2016, altså tretten år senere. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar