Fiksjon og etikk

Av Solveig Østrem

Debatten om kunst og etikk, litteratur og virkelighet har med jevne mellomrom fylt avisspaltene. Slik vil det nok være så lenge det skrives bøker. Nå er debatten aktuell igjen. «Tiden er moden for fiksjon og fabulering», skriver Aftenpostens Ingunn Økland. Første gang jeg ytret meg om forholdet mellom etikk og litteratur var med et innlegg i Klassekampen 10. oktober 2003. Den aktuelle saken var utgivelsen av Åsne Seierstads bok «Bokhandleren i Kabul». Mye av det jeg skrev den gangen, kunne jeg sagt i dag.

Debatten omkring Åsne Seierstads bok illustrerer et ekte etisk dilemma: På den ene side skal litteratur beskrive menneskelige erfaringer slik at det kommuniserer med mennesker i den historiske virkelighet. På den annen side skal ikke litteratur medføre at menneskers integritet krenkes ved at det som befinner seg innenfor levende menneskers fortrolighetsgrense blir offentlig eie. I stedet for å reflektere dette dilemmaet, har debatten omkring Seierstads bok hatt et goddag-mann-økseskaft-preg. En del av anklagene mot Seierstad har vært unyanserte og tendensiøse. Det hevdes at hun ikke kjenner afghansk kultur, og det kan hende det stemmer. Men hvis underteksten er at hun «ikke forstår at vold kan være en måte å vise kvinner respekt på», er det god grunn til å skrive bok om det. Det er nok å minne om at det var da det private ble et offentlig anliggende, kvinnemishandling ble omdefinert fra «husbråk» til samfunnsproblem.

Litteratenes svar på kritikken har vært altfor enkelt.

Litteraturviter Harald Nilsen forsøkte i Dagbladet 3. september å sette punktum for debatten ved å sette den inn «i sin rette sammenheng». De forargede informeres om at litteratur dreier seg om fiksjon, ikke om virkelighet. Nilsen forutsetter at diskusjonen bygger på en misforståelse som lett lar seg oppklare: Jeg som trodde bokhandleren i Kabul var bokhandleren i Kabul!

Fiksjon og virkelighet

Når Nilsen enkelt og greit trekker opp grensen mellom fiksjon og virkelighet, gir han den skjønnlitterære forfatter full frihet til å definere hvor denne grensen går. Nilsens innlegg er helt i tråd med forfatteres standardsvar på spørsmål om deres bruk av levende modeller: «Dette er fiksjon».

Debatten tok ikke slutt, den tok av. Det kan være fordi forfatteren Nilsen forsvarer, fraskriver seg definisjonsmakten litteraturviteren gir henne. Seierstad har ambisjoner som går utover det å skrive en god fortelling. Hun vil med sin roman gi leseren innsikt i forhold ved den historiske virkelighet. Og hun insisterer på at det hun forteller er sant! Hun kan beskyldes for å være naiv og uvitenskapelig i sin omgang med sannhetsbegrepet, men hun framstår unektelig som troverdig. For når Seierstad hevder at hennes fortelling er sann, lar hun samtidig bokhandleren fra Kabul ta ordet og gi offentligheten sin versjon. Dersom Seierstad var en ekte skjønnlitterær forfatter, ville hun avvist ham og sagt: «Det er da ikke deg jeg skriver om.» Hun ville smilt overbærende for gammelt vennskaps skyld og forklart at han nok hadde forvekslet hennes subjektive, fiktive fortelling med forhold fra virkeligheten som de begge (tilfeldigvis) hadde kjennskap til.

Seierstad og hennes roman problematiserer skillet mellom fiksjon og virkelighet på en måte som skjønnlitteraturen burde ta inn over seg. Den som føler seg utlevert, ja kanskje uthengt og krenket gjennom en skjønnlitterær tekst, vil ikke uten videre akseptere forfatteres uinnskrenkede makt til å definere grensen mellom fiksjon og virkelighet. Sagt på en annen måte: Hvis en forfatter ønsker å skade noen ved å tråkke over et annet menneskes private grenser, har hun mulighet til det. Det er mulig å hevne utroskap i den historiske virkelighet ved å skrive en roman som er overbevisende nok som fiksjon til at den får allmenn interesse.

Litteratur er et etisk område, fordi den beveger seg i det komplekse grenselandet mellom fiksjon og virkelighet. Dette kan illustreres ved å sammenligne forfatteres tekster med våre hverdagsfortellinger: Er forfatteres fortellinger prinsipielt annerledes bare fordi de er skrevet ned, offentliggjort og av høyere kunstnerisk kvalitet? Våre fortellinger settes også inn i en eller annen tekstlig form. Våre fortellinger er også fiksjon. Vi fortolker, overdriver, lyver og pynter på, for at erfaringer skal bli fortellinger. Og vi er klar over at noen fortellinger, nettopp fordi de blir fortellinger, er ondsinnet sladder eller grove tillitsbrudd. Ingen av oss ønsker å bli utsatt for sladder eller tillitsbrudd.

Tekst som virkelighet

Tove Nilsen uttalte seg i NRK P2 5. september om det å bruke av levende modeller i skjønnlitterær skriving. Da sa hun blant annet at hun ikke er redd for å tråkke noen på tærne, men at hun er redd for å krenke noen. Det er gledelig at en forfatter forholder seg til denne problemstillingen og innrømmer at det går en grense for hva som er akseptabelt. Men det må være tillatt å problematisere forfatteres ubegrensede makt til å definere hvor grensen går. Hva om den som «bare» er blitt tråkket på tærne, opplever det som en grov krenkelse? Spiller det noen rolle for Tove Nilsen?

Spørsmålet om en tekst holder god litterær kvalitet besvares ikke ut fra etikken, men ut fra litterære krav. En roman kan ikke som litteratur kritiseres for at den bruker levende modeller på en krenkende måte. Men det aktualiserer noen etiske spørsmål som angår både den som skriver, den som blir skrevet om og den som leser.

Etikken spør ikke om en tekst er god eller dårlig, men om en handling er god eller dårlig. Skriving av litterær tekst er en handling. Som lesere må vi forvente at forfattere ikke handler, altså skriver, slik at andre mennesker krenkes. Skal jeg i det hele tatt kunne lese bøker, må jeg ha tillit til at forfattere har en etisk bevissthet når de omformer personer til litterære fiksjoner. Å lese bøker skal ikke være å grafse i levende menneskers privatliv. Erfaringer bak fiksjonen skal være uvesentlige for meg som leser. Når de noen ganger tyter fram på ubehagelige måter, viser det at dette er et tema det er verdt å diskutere.

Intervju i Morgenbladet 28. oktober 2016, altså tretten år senere.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.