Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem
Makt og tvang i barnehagen var førstesideoppslag i
Aftenposten 17. oktober. Det dreier seg om at barn holdes med fysisk makt, blir
tvunget til å sitte på potte og straffes med å bli holdt vekk fra
fellesaktiviteter eller med såkalt time-out. Saken er blitt fulgt opp med flere
oppslag.
Fylkesmannen i Vestfold har henvendt seg til Utdanningsdirektoratet
med ønske om en veileder på feltet. Dette er ikke veien å gå, ifølge to barnehagelærere
som har uttalt seg om saken. I et innlegg med tittelen «Du
er politiker. Jeg er barnehagelærer. Og du tar feil om timeout» skriver Caroline
Storheim at det som kan beskytte barn og det barn trenger, er en positiv
selvoppfatning. For å få dette til, kan vi ikke fortsette med enkle veiledere.
Det som er nødvendig, er å forsterke den faglige kompetansen i barnehagene.
«Barn
har rett til å møtes med noe annet enn makt», skriver Eivor Evenrud. Hun påpeker
at en veileder, et kurs eller et vitnemål ikke er garantier for at barn blir
møtt som likeverdige subjekter. Hvis barnehageansatte tyr til det simpleste
grepet for å få en situasjon under kontroll, er det ikke fordi det ikke finnes
en veileder. Dette handler ifølge Evenrud om grunnleggende syn på barn. Hun oppfordrer
personalet til arbeide kontinuerlig med å bryte uetiske mønstre og stå opp for
barna dersom en kollega lar et barn lide.
Vi er helt på linje med Storheim og Evenrud: å utarbeide en
veileder er å starte i feil ende. Det som vil være mer nærliggende, er å fjerne
de atferdsregulerende programmene som er solgt inn til norske kommuner, og som
mange barnehager pålegges å bruke. Programmer som ART, Være Sammen, PMTO, PALS,
Steg for steg og De utrolige årene kan gi legitimitet til uheldig maktbruk overfor
små barn. Felles for programmene er at voksnes makt overfor barn ikke problematiseres,
og at det åpnes for å bruke triks og knep og manipulerende teknikker for å få
barn til å gjøre som voksne vil.
Boka De utrolige årene,
som ligger til grunn for programmet med samme navn, beskriver hvordan «hensiktsmessig
barneatferd» kan oppnås gjennom positive og negative forsterkninger. Negative
forsterkninger kan være ignorering, tenkepause (time-out) og det som kalles logiske
konsekvenser. En «logisk konsekvens» er en straff, bestemt av de voksne, som
står i forhold til regelbruddet. Ignorering sies å være en av de mest effektive
teknikkene som kan brukes overfor barn. Disiplinering er et begrep som brukes
hyppig i boka, men som ikke finnes i reklameteksten på programmets norske
hjemmesider. Disiplineringsmetodene som beskrives, har til hensikt å unngå «uønsket
atferd» som ulydighet, krangling, raserianfall, lyving og stjeling og «irriterende
atferd» som sutring, surmuling og skriking.
Det er barnet som er problemet i de atferdsregulerende
programmene. Sinne og raseri defineres som problematferd hos barnet, mens konteksten,
der det finnes både urettferdighet, urimelighet og grunner til å bli sint, er
usynlig. I presentasjonen av PMTO på Atferdsenterets nettside sies det slik:
«Barnets symptomer utspiller seg ofte i form av konstant opposisjon, med liten
vilje til samarbeid, mangelfull sinnekontroll, uvanlig stor trassighet og svake
sosiale ferdigheter.»
Programmene selges som forebygging mot alt som kan tenkes å gå
galt i framtiden. Jo tidligere man starter jo bedre. Men ifølge Jesper Juul vil
man på sikt gå pedagogisk konkurs. «Dehumaniserende belønningssystemer» og
«primitiv pedagogikk» var begrepene han brukte da han i sin tid kommenterte
Larvik kommunes storsatsing på sinnetreningsprogrammet ART.
I en artikkel om PALS, et program som til nå er mest brukt i
skolen, hevder nestoren Lars Løvlie at å forebygge ved å takle problemene før
de oppstår, er å drive en forkjøpskrig mot handlinger som elever ikke har
utført og ikke har tenkt å utføre. Løvlie hevder at Atferdssenteret, som står
bak PALS, har skapt en evighetsmaskin som næres av barns overtredelser. Programmene
maner fram et spøkelse som paradoksalt nok kan øke etterspørselen.
Når kommuner først har kjøpt inn dyre programmer, kan det
være vanskelig å si opp avtaler. Men umulig er det ikke. Framfor å utvikle en
ny veileder, vil vi oppfordre myndighetene til å gå programmene etter i sømmene
og se kritisk på hvilke holdninger til barn de formidler.
![]() |
Timeout. Illustrasjon: Arild Julius Østrem |
Les mer om programmene
En grundigere omtale av programmet De utrolige årene finnes i artikkelen «Program
til hinder for demokratisk deltakelse» publisert på nettsidene til Dansk
pædagogisk tidsskift, HER.
For øvrig har vi tidligere publisert en rekke blogginnlegg
om programmene som er omtalt:
PALS er omtalt i flere innlegg som det er lenket til her:
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår
Facebook-side som du finner HER.
Takk for innspill. Bra artikkel og helt klart noe til eftertanke, også i arbeide med større barn og unge.
SvarSlettTakk for hyggelig tilbakemelding! Disse programmene brukes "overalt" - barnehage, skole, barnevern osv. - og logikken er den samme: Det handler om å få barn og unge til å innordne seg, tilpasse seg og ville det samme som de voksne vil.
SlettEnhver kritikk bør være redelig ovenfor den som kritiseres, slik at man kan få til en konstruktiv dialog. Dette innebærer at man har satt seg inn i motpartens filosofiske og teoretiske grunnlag, og dermed gjengir et riktig bildet av det man kritiserer. Jeg kan forstå at atferds analytiske termer kan være forvirrende for de som ikke er vant til å operere med slik begreper, men skal man foreta en kritikk; må man ha kjennskap til det man kritiserer. Negativ forsterkning er en funksjonell term som innebærer at en bestemt mål-atferd øker i hyppighet i fremtiden, etter at man har unnsluppet eller redusert en stimuli. F. eks. hvis du sitter ved siden av en ivrig hvitløksspiser på bussen, og du skifter sete.
SvarSlettDet har ingenting med ignorering eller time out å gjøre. Ignorering og time out tilhører det man kaller negativ straff. Eller: Ignorering og time out er det samme. Ettersom en time out er helt enkelt definert som at man ikke har tilgang til en positiv forsterker eller at den positive forsterkeren blir tilbaketrukket for en spesifisert tid. For at det skal kalles time out må den fremtidige forekomsten av denne mål-atferden reduseres. Det heter også time out fra positiv forsterkning.
Det er også slik at det er konteksten, eller omgivelsene (slik vi sier), som er det primære hovedfokuset til atferds analysen sin analyse. Ettersom det er her vi finner de uavhengige variablene som kan forklare atferden. Nei, atferds analysen utelukker ikke biologien – den ser seg heller som en del av biologien, enn psykologien, og har evolusjonslæren som sitt utgangspunkt. Allikevel, det er først og fremt omgivelsene man kan forandre i første omgang. Barnet er heller aldri problemet, men omgivelsene.
Det finnes mange dehumaniserende belønningssystemer – hele samfunnet er fullt av dem. Atferds analysen vil identifisere dem, og forandre dem slik at de blir mer humaniserende. For et premiss er at vi alle er på et eller annet belønningssystem, eller forsterkningskontingenser (noe som er noe helt annet enn et belønningssystem, men vi lar det fare). Barnet i barnehagen, eller i skolen som får markant mindre oppmerksomhet, enn akademiker datteren/sønnen, osv. Eller eleven som møter det ene nederlaget etter det andre i skolen fordi læreren ikke har tatt seg bryet med å arrangere forsterkningskontingenser slik at det kan lykkes. Merkelig nok er hoved indikatoren for «droppe ut» av skolen et dårlig faglig grunnlag, og merkelig nok er hoved (indirekte) indikatoren for å ikke gjøre det sosial bakgrunn. Hvis det er dehumaniserende å legge til rette for at disse lykkes, ja, kall meg en narr.
Når atferds analysen arrangerer kunstige forsterkninger (belønninger som noen sier, men det er feil) er det nettopp for at mennesker som ikke klarer å komme i kontakt med de naturlige forsterkningene skal få oppleve mestring, få en vei inn, til de naturlige forsterkningene. Ofte er ikke dette verre enn at man senker kravene, og begynner med noe barnet kan, etter hvert utvider man kravene – ettersom barnet får et større repertoar. Det handler ikke om å gi elevene en kake, etter at man har gjort som læreren sa.
Jesper Juul er ikke den eneste som har kalt eller kaller dette for en primitiv pedagogikk, men hvis det er så primitivt hvorfor bommer kritikerne gang på gang i sin redegjørelse? Jeg vil heller si det er en positiv, effektiv og funksjonell pedagogikk.
Mvh
B.F. Skinner