Hvordan legitimeres makt og tvang i barnehagen?

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Makt og tvang i barnehagen var førstesideoppslag i Aftenposten 17. oktober. Det dreier seg om at barn holdes med fysisk makt, blir tvunget til å sitte på potte og straffes med å bli holdt vekk fra fellesaktiviteter eller med såkalt time-out. Saken er blitt fulgt opp med flere oppslag.

Fylkesmannen i Vestfold har henvendt seg til Utdanningsdirektoratet med ønske om en veileder på feltet. Dette er ikke veien å gå, ifølge to barnehagelærere som har uttalt seg om saken. I et innlegg med tittelen «Du er politiker. Jeg er barnehagelærer. Og du tar feil om timeout» skriver Caroline Storheim at det som kan beskytte barn og det barn trenger, er en positiv selvoppfatning. For å få dette til, kan vi ikke fortsette med enkle veiledere. Det som er nødvendig, er å forsterke den faglige kompetansen i barnehagene.

«Barn har rett til å møtes med noe annet enn makt», skriver Eivor Evenrud. Hun påpeker at en veileder, et kurs eller et vitnemål ikke er garantier for at barn blir møtt som likeverdige subjekter. Hvis barnehageansatte tyr til det simpleste grepet for å få en situasjon under kontroll, er det ikke fordi det ikke finnes en veileder. Dette handler ifølge Evenrud om grunnleggende syn på barn. Hun oppfordrer personalet til arbeide kontinuerlig med å bryte uetiske mønstre og stå opp for barna dersom en kollega lar et barn lide.

Vi er helt på linje med Storheim og Evenrud: å utarbeide en veileder er å starte i feil ende. Det som vil være mer nærliggende, er å fjerne de atferdsregulerende programmene som er solgt inn til norske kommuner, og som mange barnehager pålegges å bruke. Programmer som ART, Være Sammen, PMTO, PALS, Steg for steg og De utrolige årene kan gi legitimitet til uheldig maktbruk overfor små barn. Felles for programmene er at voksnes makt overfor barn ikke problematiseres, og at det åpnes for å bruke triks og knep og manipulerende teknikker for å få barn til å gjøre som voksne vil.

Boka De utrolige årene, som ligger til grunn for programmet med samme navn, beskriver hvordan «hensiktsmessig barneatferd» kan oppnås gjennom positive og negative forsterkninger. Negative forsterkninger kan være ignorering, tenkepause (time-out) og det som kalles logiske konsekvenser. En «logisk konsekvens» er en straff, bestemt av de voksne, som står i forhold til regelbruddet. Ignorering sies å være en av de mest effektive teknikkene som kan brukes overfor barn. Disiplinering er et begrep som brukes hyppig i boka, men som ikke finnes i reklameteksten på programmets norske hjemmesider. Disiplineringsmetodene som beskrives, har til hensikt å unngå «uønsket atferd» som ulydighet, krangling, raserianfall, lyving og stjeling og «irriterende atferd» som sutring, surmuling og skriking.

Det er barnet som er problemet i de atferdsregulerende programmene. Sinne og raseri defineres som problematferd hos barnet, mens konteksten, der det finnes både urettferdighet, urimelighet og grunner til å bli sint, er usynlig. I presentasjonen av PMTO på Atferdsenterets nettside sies det slik: «Barnets symptomer utspiller seg ofte i form av konstant opposisjon, med liten vilje til samarbeid, mangelfull sinnekontroll, uvanlig stor trassighet og svake sosiale ferdigheter.»

Programmene selges som forebygging mot alt som kan tenkes å gå galt i framtiden. Jo tidligere man starter jo bedre. Men ifølge Jesper Juul vil man på sikt gå pedagogisk konkurs. «Dehumaniserende belønningssystemer» og «primitiv pedagogikk» var begrepene han brukte da han i sin tid kommenterte Larvik kommunes storsatsing på sinnetreningsprogrammet ART.

I en artikkel om PALS, et program som til nå er mest brukt i skolen, hevder nestoren Lars Løvlie at å forebygge ved å takle problemene før de oppstår, er å drive en forkjøpskrig mot handlinger som elever ikke har utført og ikke har tenkt å utføre. Løvlie hevder at Atferdssenteret, som står bak PALS, har skapt en evighetsmaskin som næres av barns overtredelser. Programmene maner fram et spøkelse som paradoksalt nok kan øke etterspørselen.

Når kommuner først har kjøpt inn dyre programmer, kan det være vanskelig å si opp avtaler. Men umulig er det ikke. Framfor å utvikle en ny veileder, vil vi oppfordre myndighetene til å gå programmene etter i sømmene og se kritisk på hvilke holdninger til barn de formidler.

En kortere versjon av dette innlegget er publisert i Aftenposten 5. november.

Timeout. Illustrasjon: Arild Julius Østrem

 

Les mer om programmene

En grundigere omtale av programmet De utrolige årene finnes i artikkelen «Program til hinder for demokratisk deltakelse» publisert på nettsidene til Dansk pædagogisk tidsskift, HER.

For øvrig har vi tidligere publisert en rekke blogginnlegg om programmene som er omtalt:

På kafe

Vekkelsespedagogikk

Mye penger og prestisje i pedagogikk

«De utrolige årene» og «Være sammen» følger samme mønster

Anerkjennelse er ikke en gave fra voksne

Manipulerende belønningssystemer

Problembarnehagen – når barna overlates til ekspertene

De utrolige programmene!

Vi ønsker ikke «De utrolige årene» for våre barn

Respektløst om profesjonsutøvere

Kunnskapsbasert profesjonsutøvelse i barnehagen

PALS er omtalt i flere innlegg som det er lenket til her:

Bruken av mobbeprogrammer er på retur.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.