Seks problemer med regjeringens forslag til ny rammeplan

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Kunnskapsdepartementet sendte 20. oktober 2016 sitt forslag til ny rammeplan for barnehagen ut på høring. Det er noe som skurrer i regjeringens høringsutkast, og noe som åpner opp for en barnehage i utakt med formålet og samfunnsmandatet. Utkastet kan være i strid med Stortingets vedtak 7. juni. Her er et forsøk på å sette fingeren på hva det er som skurrer, listet opp i seks punkter.

1) Tydeligere betyr ikke tydeligere

Et ord som går igjen i høringsbrevet, er tydeligere. Det er nevnt hele 12 ganger. Noe i høringsutkastet framstår som tydeligere, andre ting er mer utydelig. Utydeligheten kan handle om at det er en vilje til å imøtekomme mange hensyn som ikke uten videre er forenlige. Hensynet som veier tyngst for regjeringen, kan være det som er tydeligst formulert og som prioriteres.

Høringsutkastet må ses i sammenheng med hva som har vært villet barnehagepolitikk fra regjeringens side, også det den ikke har fått gjennomslag for. Regjeringens forslag til endring av barnehageloven, som ble sendt ut på høring i desember 2014, ble den gangen omtalt som en presisering. Forslaget gikk ut på å gi barnehageeier «rett til å velge hvilke system, verktøy og observasjonsmetoder barnehagen skal benytte for å følge med på barns trivsel og utvikling». Dette ville i realiteten bety at barnehagen ble fratatt metodefriheten. At dette ikke dreide seg om en presisering, men en vesentlig endring, kom tydelig fram i høringsrunden, blant annet i Datatilsynets høringssvar. Nå tyder mye på at regjeringen gjør et nytt forsøk, ved å kalle en vesentlig endring for tydeliggjøring.

Det sier sitt at den som er «glad for en tydelig rammeplan», er eieren av den den kommersielle barnehagekjeden Læringsverkstedet. Er det rett og slett slik at hensynet til barnehageeiere veier tyngre enn hensynet til stortingsflertallet, og at det er gjennom støtte fra kommersielle aktører regjeringen tar sikte på å få gjennomslag for sin politikk?

2) Det som er fjernet

Regjeringen foreslår å fjerne setningen om metodefrihet: «Den enkelte barnehage står fritt til å velge metoder og omfang ut fra lokale forutsetninger og behov.» Også i skolen har metodefriheten vært under press, men er nå sikret gjennom stortingsflertallets beslutning.

Fjernet er også det som står om dokumentasjon og vurdering: «Både barn og foreldre kan reagere dersom for mye av det som barn sier og gjør blir gjort til gjenstand for skriftlig observasjon og vurdering». Dette er også fjernet: «Dersom det skal settes opp spesifikke mål for enkeltbarn, må dette ha en begrunnelse, og målene må settes i samarbeid med foreldrene og eventuelle samarbeidsparter utenfor barnehagen. Denne typen dokumentasjon er underlagt taushetsplikt. Registre i forbindelse med planlegging og observasjon kan være konsesjonspliktige etter personopplysningsloven 14. april 2000 nr. 31. Etter denne loven kreves det konsesjon fra Datatilsynet for å behandle sensitive personopplysninger.»

I høringsutkastet (s. 20) står det at personopplysninger skal behandles i samsvar med personopplysningsloven, og at dette innebærer at det normalt kreves samtykke fra foreldrene dersom barnehagen skal dele personopplysninger med andre instanser. Det er, slik vi ser det, for svakt. Hva betyr normalt? Hvorfor sies det ikke noe om foreldres samtykke ved innhenting av personopplysninger til bruk i barnehagen?

I gjeldende rammeplan står det: «Barnehage og skole bør gi hverandre gjensidig informasjon om sine respektive virksomheter.» Det vi har kursivert, er fjernet i regjeringens forslag, noe som kan åpne for økt informasjonsflyt om barna og barnas prestasjoner.

3) Det som er lagt til

Eksisterende rammeplan nøyer seg med å gjenta og utdype hvilke verdier barnehagen, ifølge loven, bygger på. I høringsutkastet er nye verdier lagt til. Barnehagen skal fremme demokrati, mangfold og gjensidig respekt, likestilling, bærekraftig utvikling, livsmestring og helse (s. 4). De to i kursiv er nye begreper. Det er diskutabelt hvorvidt livsmestring og helse er å regne som verdier, tilsvarende å fremme demokrati. Betegnelsen livsmestring, som ble brukt i stortingsmelding 19 Tid for lek og læring, er også kommet inn i skolens styringsdokumenter. Betegnelsen gir assosiasjoner til det positive nyspråket i selvhjelpslitteraturen, og er noe det tilsynelatende er vanskelig å være imot. Men at livet er noe som skal mestres, eller som alternativt ikke mestres, er en forståelse som kan være uforenlig med barnehagens formålsparagraf (se også punkt 5 lenger ned). Gunn Engelsrud skriver om farene som ligger i å anvende denne betegnelsen, i sin kommentar «Har du tid til noen kjappe kommentarer om kroppspress»?

Med dette tillegget følger sterkere tematisering av forebygging og tiltak for å stanse krenkelser, mobbing, vold og seksuelle overgrep. Til sammen peker dette i retning av det vi tidligere har skrevet om under tittelen Problembarnehagen – når barna overlates til ekspertene. Intensjonene kan synes gode, men koblet sammen med at metodefriheten svekkes, og det som sies i høringsutkastet om eiers ansvar, framstår forslagene som alt annet enn uskyldige. Vi vet at utallige aktører står klare for å selge programmer for forebygging av alt som kan gå galt, og at barnehageeiere med svak faglig kompetanse (og kommersielle interesser) er tilbøyelige til å ha mer tillit til såkalt evidensbaserte programmer enn til profesjonen.

Følgende setning er også lagt til: «Fagområdene er i stor grad de samme som barn senere møter som fag i skolen» (s. 12). Dette er et brudd med intensjonene om barnehagen skal være noe annet enn skolen, og at barnehagens fagområder, der det tverrfaglige er vektlagt, ikke skal være identiske med skolens fag.

4) Mer som er fjernet

Gjeldende rammeplan har under hvert punkt sitater fra barnehageloven. Regjeringen har foreslått å fjerne disse sitatene. Det gjør det vanskeligere å se hva som mangler og hva som er lagt til, og det tilslører manglende samsvar mellom lov og rammeplan. Vi er helt på linje med Berit Bae som skriver: «Å sløyfe dette kan bidra til at oppdraget fra samfunnet (Stortinget) oppfattes som mindre forpliktende. En rammeplan uten eksplisitt tilknytning til barnehageloven, som utgjør premissene for den, vil kunne innby til en oppfatning av at det er opp til departement, fagfolk og andre å forholde seg temmelig fritt til formål/verdigrunnlag vedtatt av Stortinget.»

Ifølge høringsbrevet kan det være naturlig å fjerne noe for å gjøre rammeplanen tydeligere. At noe er naturlig, er i denne sammenhengen en underlig påstand. Det fungerer ikke som et argument. Særlig ikke når noe av det som er fjernet, er vesentlige formuleringer for å få en tydeligere plan i samsvar med samfunnsmandatet.

5) Uforløst om demokrati

Det er gjort et prisverdig forsøk på å lage et eget punkt om demokrati. Men forsøket er altfor forsiktig, og det er uklart hva som er poenget med å lytte til barn og at barn kan delta. Demokratiske verdier blir framstilt som noe barn skal slutte opp om, som en verdi i seg selv. Det er derimot lite tydelig at barn skal få erfare at de reelt kan bidra til å forandre noe som er urettferdig, urimelig eller vilkårlig, til det bedre. Hvis barn primært blir samarbeidspartnere på voksnes premisser, kan resultatet være at deres interesse for demokratisk deltakelse avtar. Her mangler ord som mot, motstand og kritisk tenkning. Vektleggingen av livsmestring kan stå i direkte motsetning til å fremme demokrati. Det kan bli viktigere å mestre krav og forventninger, enn å yte motstand mot dem.

6) Paternalistisk undertone

Mens motstand og kritisk tenkning mangler i avsnittet om demokrati, er disse begrepene kommet inn i avsnittet om at barnehagen skal fremme danning. Et forsøk som heller ikke lykkes helt, da det unektelig er et paradoks at barn skal få utvikle evne til å yte motstand (s. 8). Paradokset handler om at motstandens potensial for å rokke ved det bestående og ved voksnes privilegier, forvitrer når det reduseres til en ferdighet barn skal beherske – og det på voksnes premisser. Det er grunn til å spørre hvilket barn det skrives om i utkastet. Vi leser en paternalistisk undertone; barnet som myndiggjort medborger, som med all selvfølgelighet hører til, er lite fremtredende. I stedet er det den voksne som er det aktive subjektet. Mens voksne skal fremme og støtte, er det på en og samme side minst seks formuleringer av typen barna skal få (s. 8). Barn beskrives gjennomgående som avhengig av voksne og av hva de voksne tillater.

Det samme gjelder punktet om bærekraftig utvikling. Den kraften barn kan ha, og det barn kan representere til forskjell fra voksne, er lite synlig. Bærekraftig utvikling fordrer mer enn barn som ligner oss som er voksne i dag, og som forstår og gjør det samme som oss. Det fordrer mot, kritisk tenkning og et radikalt annet forbruk enn det som er tilfelle i dag.

Illustrasjon: Idunn Aagre Pettersvold

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.