Av Solveig Østrem
Debatten om kunstens frihet og kunstnerens grenser er ikke ny. Men tidligere fikk nok forfattere være mer i fred. Dagens forfattere må leve med at personer som opplever å bli utlevert i romaner, både er skriveføre og har tilgang til det offentlige ordskifte.
Likevel legges det ofte som premiss at maktforholdet mellom
den som skriver, og den som opplever seg utlevert, er symmetrisk og
endimensjonalt. Det kan være smertefullt, sårende og pinlig å finne en annens
versjon av felles historie i en roman. Det er ikke noe man suverent hever seg
over. Men ofte brukes det altfor store ord om slike erfaringer. Det er som om
det ikke er verdt å ta debatten hvis ikke den som er blitt brukt som
romanstoff, passer inn i en offerrolle.
Men i det vidåpne offentlige rom møtes makt med motmakt, for
å bruke Foucaults begreper. Forfatterens definisjonsmakt er ikke absolutt, og
Marit K. Slotnæs har et poeng når hun skriver: «Modellenes intervensjoner i
offentligheten rammer også forfatterne. Når eksen griper ordet, blir
forfatteren trukket inn i en virkelighet han eller hun har brukt år av sitt liv
og hele sitt talent på å skrive seg ut av» (Morgenbladet 28. oktober). Slike
intervensjoner blir forstyrrende fordi de bryter autonomiestetikkens regler
(den tekstinterne lesemåten) for hvem som kan utlevere hvem og i hvilken form.
Da Geir Gulliksens ekskone skrev om det å bli utlevert i
hans roman, svarte han: «Jeg vil rett og slett ikke være med og diskutere
litteratur på den måten». Å se etter forbindelser mellom romanen og det
virkelige livet, er ifølge Gulliksen ikke «slik en roman skal leses»
(Morgenbladet 28. oktober). Problemet med Gulliksens posisjon er at han ikke er
alene om å definere premissene, og at debatten oppstår til tross for at han
ikke liker at den finnes.
Gulliksen synes å tilhøre en generasjon som, da de ble
forfattere, lærte at all kritikk av utleverende litteratur, kan avvises med at
«dette er fiksjon». Hvorfor ikke heller forberede unge debutanter på at
debatten finnes og bistå dem i å finne et språk for å ta del i den? Reaksjonene
på en roman må kunne møtes med noe mer enn at «dette er kunst». Det må da kunne
finnes argumenter for at romanen var viktig nok til at den var verdt
omkostningene?
Ved å avvise debatten om forholdet mellom litteratur og
virkelighet, stenger man også muligheten for å få fram at det kan være gode
grunner – både litterære og moralske – til å skrive virkelighetsnært.
«Er det greit at
forfattere utleverer sine nærmeste i romaner?» spør Aftenposten på sin
samleside om debatten. Det tas gjerne for gitt at svaret blir nei hvis det er
et etisk spørsmål som stilles, mens det blir ja hvis litteratene definerer
premissene. Som om kunstneren er skruppelløs, mens den etisk bevisste
forfatteren ikke skriver utleverende. Så enkelt er det ikke.
Vigdis Hjorths bok Arv og miljø er brukt som eksempel på
hvordan de etiske spørsmålene kan bli påtrengende når man leser en roman.
Ingunn Økland har «betenkeligheter fordi den svakt fiksjonaliserte fortellingen
peker rett mot faktiske personer» (Aftenposten 13. november). Hun refererer til
Arne Borge og Erik Bjerck Hagen som begge – i likhet med Økland – tolker Arv og
miljø som en selvbiografisk roman. Til forskjell fra Økland forsvarer Borge og
Bjerck Hagen forfatterens valg.
Øklands påpekning av at forfattere faktisk kan
fiksjonalisere og skape et tykkere lag mellom tekst og virkelighet, er viktig.
Ellers er jeg tilbøyelig til å være enig med Borge og Bjerck Hagen. Mitt poeng
er imidlertid ikke å forsvare eller fordømme den utleverende litteraturen, men
å vise at den kan forsvares – også om man legger til grunn at kunsten ikke er
fristilt fra etikkens krav.
Borge refererer til Håvard Syvertsen som kritiserer Økland
for at hun ved å se Arv og miljø som fordekt virkelighetslitteratur, sår tvil
om «noe av det mest hudløst ærlige som er skrevet om tematikken». Her stiller
Borge et høyst betimelig spørsmål: «Hva mener Syvertsen med at Hjorths roman er
hudløst ærlig, når det er irrelevant hva som er hentet fra virkeligheten og
ikke?» (Vagant 11. oktober)
Det finnes krenkelser og overgrep som det er vanskelig å
tematisere med tilstrekkelig følsomhet og respekt. Her har litteraturen et
potensial. Uten Herbjørg Wassmos bøker ville vi ikke visst det vi i dag vet om
overgrep mot barn. Slike fortellinger har bidratt til å skape en kollektiv
moralsk refleks: Dette må ikke skje igjen!
Likevel skjer det igjen og igjen. Og vi spør oss hvordan vi
kan kjenne annet enn avmakt, hvordan den utsatte kan få oppreisning. Kan et
mulig svar ligge i litteraturen?
Økland skriver i sin anmeldelse: «Faktisk er dette en
romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er»
(Aftenposten 11. september). Mari Skurdal kommenterer utsagnet slik: «Dette har
blitt kritisert, men jeg syns det er godt sett» (Klassekampen 5. oktober). Her
er jeg på linje med Skurdal. Kanskje trenger vi litteratur som hjelper oss til
å forstå at overgripere er vanlige mennesker fra tilsynelatende velfungerende
familier. Dette kan i det minste være ett av Hjorths motiver for å skrive som
hun gjør.
Hjorth har valgt å legge en begravelse til nesten samme dato
som en virkelig begravelse, og hun har brukt et begravelsesprogram som finnes i
virkeligheten. Uavhengig av om Aftenposten skriver om det eller ikke, er det
nok mange som vet at programmet finnes, og som vil gjenkjenne andre biografiske
detaljer. Hjorth kunne lett ha funnet på noe annet. Det ville neppe svekket
romanens litterære kvalitet. Etiske overveielser kan ha spilt en rolle for at
hun ikke valgte annerledes.
Etikk handler om å veie motstridende hensyn opp mot
hverandre og vurdere hvilke verdier som må prioriteres framfor andre. Å ta
hensyn til personer som vil føle seg krenket, er en verdi det er grunn til å ta
hensyn til. Men det er ikke den eneste verdien. Kanskje er det heller ikke den
viktigste.
Hjorths fortelling blir sterkere og mer troverdig dersom vi
aner at den er basert på faktiske hendelser. Kanskje blir den også viktigere.
Nå vet vi at slike bøker skrives. Hvis vissheten om at alt vil kunne komme for
en dag – i romans form – kan forhindre at overgrep skjer, ja, da trengs
kanskje noen slike bøker.
Et slikt standpunkt kan selvsagt diskuteres, men hvis
forfattere avviser selve diskusjonen, blir det heller ikke mulig å forsvare
det. Hvis forfattere insisterer på at kunsten er et frirom, og at litteratur
ikke kan vurderes ut fra moralske standarder, frasier de seg samtidig
muligheten for å forsvare utleverende litteratur med bedre argumenter enn at
«dette er kunst».
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.
![]() |
Vigdis Hjort: Arv og Miljø |
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar