Hvilken barndom vil vi ha?

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

En kortere versjon av innlegget er publisert i Dagbladet 31. mars. 

Filmen Barndom av Margreth Olin skaper debatt. Mari Rege og Ingunn Størksen skriver 21. mars at førskoleopplegget de har ansvar for gjennom Agderprosjektet, ikke skiller seg fra det vi ser i filmen. I vår omtale av filmen 14. mars bruker vi Agderprosjektet, som har en foreløpig prislapp på 50 millioner kroner, som eksempel på tendensene Olin kritiserer gjennom filmen. Vi forsøker å si noe om hvilken risiko vi som samfunn løper om vi innfører læringsmål i barnehagen, slik Agderprosjektet baner vei for. Dersom vi ønsker en barnehage der vi ikke måler hva barn kan, og ikke møter barn med krav om at det er noe bestemt de i en viss alder må kunne, er Agderprosjektet problematisk.

I Agderprosjektet prøves det ut et såkalt førskoleopplegg to timer daglig fire dager i uka for de eldste barna, og da med ekstra bemanning i denne tiden. Barnas kunnskap om matematikk, språk, sosial kompetanse og selvregulering kartlegges før og etter forsøket. Resultatet av innsatsen skal også måles ved å følge barnas skoleprestasjoner over flere år. En kontrollgruppe fortsetter med «vanlig» barnehage, og så vidt vi vet, uten ekstra ressurser tilsvarende forskoleopplegget til å gjennomføre det «vanlige» på en mer ideell måte enn et trangt barnehagebudsjett vanligvis åpner for.

Ifølge Rege og Størksen er «lekbasert læring en av hovedpilarene» i Agderprosjektet. Problemet er at det de kaller «lekbasert», ikke har noe med lek å gjøre. Det som kjennetegner leken, er at den er initiert av barn, at den har verdi i seg selv og ikke «utnyttes» til et formål utenfor leken. At noe virker «gøy og engasjerende» for barna, betyr ikke at det er lek.

Det eneste Rege og Størksen mener skiller Agderprosjektet fra filmen, og fra det som foregår i barnehager generelt, er at de ansatte «støtter mer aktivt opp om utvikling av barnas sosiale ferdigheter». Med dette utsagnet blottlegger Rege og Størksen uvitenhet om barnehagelærere. Vi lurer også på om vi kan ha sett samme film. Er det noe Kristofer i filmen virkelig er dyktig til, så er det nettopp dette. Noe av det som beveget oss mest, var hvordan han så alle barna, unngikk å definere og korrigere dem. Tilnærmingen til konflikter mellom barna vitnet om et gjennomtenkt pedagogisk arbeid.

Rege og Størksen stiller seg undrende til at filmen fra Margreth Olin «brukes som et eksempel på å kun dyrke den frie leken, siden filmen er full av aktiviteter initiert av voksne. Denne kritikken treffer særdeles dårlig, siden ingen har hevdet at fri lek er det eneste som gjelder, og ingen har ytret motstand mot at personalet initierer aktiviteter i barnehagen. I den norske barnehagetradisjonen er det ingen motsetning mellom aktive voksne og barns medvirkning. Barns medvirkning handler om å lytte til barn og nærme seg deres perspektiv, for så å gå inn i deres verden med en voksens erfaringer og autoritet. Rege og Størksen ser ut til å forstå barns medvirkning som at barna bestemmer alt, og at de ansatte abdiserer. Dermed er det ikke verdt å tilstrebe. De bruker Barndom som et «bevis» på at de har rett. De skriver at medvirkning ikke ble vektlagt, siden «styltene og kjepphestene ble laget etter en mal eller oppskrift og ble veldig like».

Det er et problem at Rege og Størksen mangler ydmykhet overfor et felt de kjenner dårlig. Med en sjelden arroganse underkommuniserer de hva som er kjernen i Agderprosjektet, og viser til hva som skiller det fra det som foregår i alle barnehager, på et feilaktig grunnlag.

 

Kristofer og barna i Margreth Olins film Barndom.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

Barndom

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Margreth Olins film «Barndom» har fått svært positiv mottakelse fra publikum og anmeldere. Det er første gang noen som behersker filmens og poesiens språk, har sagt så tydelig hva vi mister hvis vi ikke verner om leken og lar barn få være barn. Filmskaperen selv kaller filmen barnas høringssvar til regjeringens utkast til ny rammeplan for barnehagen. «Det handler om å møte barna på barnas premisser. Det er altfor ofte voksne som uttaler seg på barnas vegne», sier Olin.

Flere mener filmen har potensial til å sette dagsorden. Budskapet om at lekens plass i barns liv er truet, formidles med så stort alvor at politikerne kan komme til å lytte. Håpet er at flere ser hvordan «tidlig innsats», har trengt leken til side og erstattet barnehagens brede mandat med økt læringstrykk, skoleforberedelse og kartlegging av målbare ferdigheter.

Men det er naivt å tro at bare kunnskapsministeren får sett filmen, vil han forstå alt og snu i sin iver etter å gjøre barnehagen mer lik skolen. Allerede fem dager etter filmpremieren kom en nyhet som viser at trenden fortsatt går i feil retning. Da vedtok Forskningsrådet å bevilge nye millioner til det svært omdiskuterte Agderprosjektet, nå under navnet RogaBarn. Det betyr at fagpersoner som ønsker en helt annen barnehage enn den vi ser i filmen «Barndom», får økt innflytelse.

Vi har et håp om at Olins film bidrar til at flere ser hva små barn utsettes for med «førskoleopplegget» som inngår i Agderprosjektet, og at flere ser hvilken risiko vi som samfunn løper om vi innfører læringsmål i barnehagen. Med filmen vil Olin bidra til debatten, og til at vi går bort fra å snakke om lek og læring som en gjensidig utelukkende og hierarkisk dikotomi. I et intervju i Dagbladet kommenterer hun stortingsmelding 19 som ble lagt fram våren 2016. Hun mener tittelen Tid for lek og læring viser at man har misforstått noe grunnleggende. «Lek er læring. Det er noe av det jeg vil vise i filmen», sier hun.

Hegner vi om leken, hegner vi også om barns nysgjerrighet og lyst til å vite, erfare og oppleve. Stadig uten å måle hva barn kan, uten å sammenligne og uten krav til at det er noe bestemt barn i en viss alder må kunne. Slik holder vi fast ved den verdifulle sosialpedagogiske tradisjonen med et klart skille mellom barnehagen og skolen. Omkamp om 6-årsreformen får vi neppe, men hvis vi lar være å lage skole det siste barnehageåret, kan det være en vesentlig forskjell for barn. Et enkelt sted å begynne er å fjerne ordet «skolestarter» fra vokabularet, slik det mange steder brukes om 5-åringer i helt år. Det kan vi begynne med umiddelbart.

Olins film kan representere en viktig stemme, særlig om flere fagfolk bidrar i debatten. Det vil være naivt å tro at filmen alene er nok til å få politikere til å tenke seg om. Men om vi er på lag – og har Olin med på laget – er det mulig å få gjennomslag i kampene om barndommen, slik vi opplevde med Barnehageopprøret i 2016.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

Er det guttene eller læreplanen det er noe galt med?

Av Bernt Andreas Hennum

Folkehelseinstituttets direktør Camilla Stoltenberg er urolig for guttene som sakker akterut i forhold til jentene når det gjelder skoleprestasjoner og fullføring av høyere utdanning. I en kommentar i Morgenbladet fremsetter hun en interessant hypotese om at forskjellene skyldes at guttene er mindre biologisk modne en jentene, og at dette kan gi spesielt sterke utslag i løpet av ungdomsskolealderen.

Illustrasjon: Bendik Østrem Svalastog.

Jeg tror Stoltenberg er inne på noe når hun trekker fram modningsbegrepet. Det er ikke usannsynlig at det sosiokulturelle læringssynet har gitt pedagoger og politikere en for sterk tro på at læring kan forseres uavhengig av elevens biologiske utvikling. Modning var et begrep som sto sterkt i norsk pedagogikk fram til 1990-tallet. Det ble for eksempel gjennomført modenhetstester på elever man var usikre på om var skolemodne og elever man trodde var spesielt modne. De førstnevnte måtte vente med å begynne på skolen. De sistnevnte fikk mulighet til å starte før. Da læreplanen for den tiårige skolen ble innført i 1997 (L97), ble imidlertid normalordningen at elever skulle følge sine årskull.

Det kan se ut som om både Stoltenberg og Dagbladets Aksel Braanen Sterri i sin kommentar 16. februar foretrekker en løsning slik vi hadde før 1997. Jeg vil trekke frem to viktige prinsipper som norsk skole er tuftet på, som trekker i en annen retning. Det ene er at alle elever har rett til tilpasset opplæring. Det andre er at skolen skal legge vekt på inkludering. Det betyr at alle elever skal være del av et klassefellesskap og motta adekvat opplæring ut i fra sine individuelle forutsetninger. Det er gode grunner til at dette er en viktig verdi for skolen og samfunnet.

Spørsmålet er om det kan være andre endringer ved skolen som enten forsterker modenhetsproblematikken eller som kommer som et tillegg til denne. Jeg skal trekke fram tre forhold som kan være relevante:

Det første er at læreplanene før L97 oppfordret skolen til å ta utgangspunkt i elevenes interesser. Fra 1997 ble det i stedet oppfordret til å skape interesser. Et konkret utslag av dette var for eksempel valgfagene som tok opp mye plass på ungdomsskolen, og som ofte hadde et annet formål enn kvalifisering til yrker eller videre utdannelse, ble fjernet.

Det andre er at med Læreplanverket for Kunnskapsløftet av 2006 (LK06) ble det innført kompetansemål i alle fag. Kompetanse forstås som «evnen til å løse oppgaver og mestre komplekse utfordringer. Elevene viser kompetanse i konkrete situasjoner ved å bruke kunnskaper og ferdigheter til å løse oppgaver» (Utdanningsdirektoratet). Kompetansemålene er således mer prestasjonsorientert enn det læreplanmålene var tidligere. Tidligere planer la større vekt på innhold, og målene var i større grad preget av å være prosessmål. Dette er mål som legger mest vekt på hvilke erfaringer og opplevelser eleven får gjennom arbeidet med fagene.

Det tredje er at målene er mer ambisiøse i dagens læreplan enn de var tidligere. Et eksempel på dette er at kravene for andre trinn i L97 i det store og hele er blitt krav for første trinn i LK06.

Legger vi sammen disse tre endringene i læreplanen de siste tretti årene, ser vi at elvene skal være ett år mer modne i dag enn de måtte være før 2006. Det stilles tydeligere krav til prestasjoner, og denne prestasjonslogikken gjennomsyrer alle mål og alle fag i skolen, samtidig som det tas mindre hensyn til elevenes interesser.

Jeg tror ikke det er en løsning å gå tilbake til de gamle læreplanene, men før vi bestemmer oss for at guttene (og andre umodne barn) skal vente et år eller to med å begynne på skolen, kan det være lurt å vurdere om målene for skolen er for ambisiøse, om for mange av målene er for prestasjonsorienterte og om undervisningen i stor nok grad tar hensyn til elevenes interesser. Selv om kompetansemålene er kommet for å bli, gjør det ikke noe om flere av kompetansemålene blir byttet ut med mål som isteden legger vekt på lek, vennskap, mestring og glede. Kanskje flere barn hadde vært modne nok da?

Les også: Utsatt skolestart for umodne gutter?

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.