torsdag 2. mars 2017

Er det guttene eller læreplanen det er noe galt med?



Av Bernt Andreas Hennum



Folkehelseinstituttets direktør Camilla Stoltenberg er urolig for guttene som sakker akterut i forhold til jentene når det gjelder skoleprestasjoner og fullføring av høyere utdanning. I en kommentar i Morgenbladet fremsetter hun en interessant hypotese om at forskjellene skyldes at guttene er mindre biologisk modne en jentene, og at dette kan gi spesielt sterke utslag i løpet av ungdomsskolealderen.

Illustrasjon: Bendik Østrem Svalastog.
Jeg tror Stoltenberg er inne på noe når hun trekker fram modningsbegrepet. Det er ikke usannsynlig at det sosiokulturelle læringssynet har gitt pedagoger og politikere en for sterk tro på at læring kan forseres uavhengig av elevens biologiske utvikling. Modning var et begrep som sto sterkt i norsk pedagogikk fram til 1990-tallet. Det ble for eksempel gjennomført modenhetstester på elever man var usikre på om var skolemodne og elever man trodde var spesielt modne. De førstnevnte måtte vente med å begynne på skolen. De sistnevnte fikk mulighet til å starte før. Da læreplanen for den tiårige skolen ble innført i 1997 (L97), ble imidlertid normalordningen at elever skulle følge sine årskull.

Det kan se ut som om både Stoltenberg og Dagbladets Aksel Braanen Sterri i sin kommentar 16. februar foretrekker en løsning slik vi hadde før 1997. Jeg vil trekke frem to viktige prinsipper som norsk skole er tuftet på, som trekker i en annen retning. Det ene er at alle elever har rett til tilpasset opplæring. Det andre er at skolen skal legge vekt på inkludering. Det betyr at alle elever skal være del av et klassefellesskap og motta adekvat opplæring ut i fra sine individuelle forutsetninger. Det er gode grunner til at dette er en viktig verdi for skolen og samfunnet.

Spørsmålet er om det kan være andre endringer ved skolen som enten forsterker modenhetsproblematikken eller som kommer som et tillegg til denne. Jeg skal trekke fram tre forhold som kan være relevante:

Det første er at læreplanene før L97 oppfordret skolen til å ta utgangspunkt i elevenes interesser. Fra 1997 ble det i stedet oppfordret til å skape interesser. Et konkret utslag av dette var for eksempel valgfagene som tok opp mye plass på ungdomsskolen, og som ofte hadde et annet formål enn kvalifisering til yrker eller videre utdannelse, ble fjernet.

Det andre er at med Læreplanverket for Kunnskapsløftet av 2006 (LK06) ble det innført kompetansemål i alle fag. Kompetanse forstås som «evnen til å løse oppgaver og mestre komplekse utfordringer. Elevene viser kompetanse i konkrete situasjoner ved å bruke kunnskaper og ferdigheter til å løse oppgaver» (Utdanningsdirektoratet). Kompetansemålene er således mer prestasjonsorientert enn det læreplanmålene var tidligere. Tidligere planer la større vekt på innhold, og målene var i større grad preget av å være prosessmål. Dette er mål som legger mest vekt på hvilke erfaringer og opplevelser eleven får gjennom arbeidet med fagene.

Det tredje er at målene er mer ambisiøse i dagens læreplan enn de var tidligere. Et eksempel på dette er at kravene for andre trinn i L97 i det store og hele er blitt krav for første trinn i LK06.

Legger vi sammen disse tre endringene i læreplanen de siste tretti årene, ser vi at elvene skal være ett år mer modne i dag enn de måtte være før 2006. Det stilles tydeligere krav til prestasjoner, og denne prestasjonslogikken gjennomsyrer alle mål og alle fag i skolen, samtidig som det tas mindre hensyn til elevenes interesser.

Jeg tror ikke det er en løsning å gå tilbake til de gamle læreplanene, men før vi bestemmer oss for at guttene (og andre umodne barn) skal vente et år eller to med å begynne på skolen, kan det være lurt å vurdere om målene for skolen er for ambisiøse, om for mange av målene er for prestasjonsorienterte og om undervisningen i stor nok grad tar hensyn til elevenes interesser. Selv om kompetansemålene er kommet for å bli, gjør det ikke noe om flere av kompetansemålene blir byttet ut med mål som isteden legger vekt på lek, vennskap, mestring og glede. Kanskje flere barn hadde vært modne nok da?






Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar