Hvor er metodefriheten forankret?

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

All pedagogikk innebærer å gripe aktivt inn i andre menneskers liv fordi man vil noe med dem. Det handler om å forme unge mennesker i en bestemt retning, og om å gi dem redskaper til å være med å forme samfunnet de inngår i. 

Alle som har hatt med barn å gjøre, vet at man ikke får til noe av det man vil, uten barnas tillit. Uten at et tillitsforhold mellom barnet og pedagogen er etablert, blir selv de mest gjennomtenkte pedagogiske planer uten verdi. Line Togsverd og Jan Jaap Rothuizen kaller forholdet mellom barnet og pedagogen for en pedagogisk relasjon. En pedagogisk relasjon er bare mulig å etablere ved at den voksne bruker sin makt på en måte som gjør at hun eller han gjør seg fortjent til sin autoritet, og får den av barnet. For at relasjonen skal være pedagogisk, kan ikke den voksne bruke sin makt på en måte som gjør barnet til objekt, og den voksne må være åpen for at barnet er, eller handler, annerledes enn hun har tenkt (Pædagogiske ballader, s. 283).

Dette betyr at barnehagelærerens autoritet og legitimitet springer ut av den gjensidige relasjonen til barnet. Barnehagelærerens legitimitet som profesjonsutøver er ikke primært forankret i et politisk vedtatt mandat eller i kunnskapen man forvalter, selv om begge deler er viktig. Det primære er relasjonen til barnet.

I dag legger regjeringen fram ny rammeplanen for barnehagen. Det har lenge vært knyttet stor spenning til hva som vil være resultatet av regjeringens arbeid med planen. Mange har vært urolige for om barns rett til lek og barnehagens metodeansvar vil bli tilstrekkelig godt ivaretatt.

Uansett hva rammeplanen inneholder og hvordan den leses, vil vi oppfordre til å ikke gjøre planen til noe større eller viktigere enn den er. For det første: Den er ikke noe mer enn en forskrift til barnehageloven, og en forskrift kan ikke representere noe fundamentalt nytt eller slå beina under loven den bygger på. For det andre: En rammeplan er kun et styringsdokument, ikke en faglig autoritet eller en lærebok i god pedagogikk. En rammeplan kan ikke fortelle barnehagelæreren hvordan han eller hun skal handle i de utallige situasjonene som oppstår i det komplekse samspillet med og mellom barna. For det tredje: En tradisjon er brutt, dette er den første gang rammeplanen er skrevet av departementets folk alene. Vi vet heller ikke hvem de mange som har blitt invitert til departementet underveis i prosessen er, og heller ikke hvilken innflytelse de har hatt. Da den første rammeplanen ble utformet i 1996, ble arbeidet ledet med stø hånd av Unni Bleken, og vi visste hvem alle i utvalget var. Det var ikke et politisk preget dokument på tilsvarende måte som i 2017.

Barnehagens metodefrihet springer ut av det pedagogiske arbeidets karakter, ikke av et politisk fattet vedtak. Gitt at det er barnet som gir barnehagelæreren autoritet, kan ikke myndighetene frata barnehagen metodefriheten. For det er ikke myndighetene som har gitt barnehagen metodefrihet. Den må pedagogen gjøre seg fortjent til – dag for dag – ved å skape tillit hos barnet. Uten den er det ikke pedagogikk, da er det alt mulig annet.

Ny rammeplan presentert på pressekonferanse 24. april 2017.

Referanser

Togsverd, L., & Rothuizen, J. J. (2016). Pædagogik som profession? I L. Togsverd & J. J. Rothuizen (red.), Pædagogiske ballader (s. 275-299). Fredriksberg: Samfundslitteratur.

 Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.