Ny bok – innhold og estetikk

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

I mai kommer boka vi har gitt tittelen «Profesjonell uro. Barnehagelæreres ansvar, integritet og motstand». Boka bygger på femten fortellinger om barnehagelærere som yter motstand mot å gjennomføre tiltak som strider mot deres verdier og barnehagens formål, slik de tolker formålet. Vi tror fortellingene bidrar til viktig kunnskap om profesjonsutøveres ytringsfrihet, og til å vise at det faktisk er mulig å si nei til å gjennomføre noe man som fagperson ikke kan stå inne for. Det som gir seg ut for å være et krav, er ikke alltid et krav. Noen ganger er tiltakene barnehagene blir pålagt, så lite gjennomtenkt at de smuldrer bort i møte med barnehagelæreres faglige argumenter.

I sluttfasen av et slikt bokprosjekt er det mye å ta stilling til. Når teksten er skrevet, fagfellevurdert, bearbeidet og språkvasket, er det fortsatt mye som gjenstår før boka er ferdig. I denne fasen er det riktig nok forlaget som står for meste av arbeidet, men som forfattere kan vi ikke fraskrive oss ansvaret for at boka får en form og en estetisk innramming som står i forhold til innholdet. Derfor er vi i jevnlig dialog med forlagsredaktør Jannike Sunde om omslag og format, fonter og layout.

I arbeidet med å finne et uttrykk som formidler det vi ønsker, har vi spesielt blitt oppmerksom på hvordan skrifttype og -størrelse kan understreke eller tvert imot slå beina under teksten. I boka «Profesjonell uro» skriver vi at fortellingen er det bærende elementet i framstillingen. Vi ønsker å løfte fram barnehagelærernes stemmer, fordi de har noe viktig å si. I det første forslaget til layout var alle utdrag fra materialet skrevet i et betydelig mindre font enn brødteksten. Fontene fortalte på en måte at fortellingene ikke var så viktige allikevel, i hvert fall ikke like viktige som forskernes. I letingen etter alternativer har vi oppdaget at dette er den vanlige måten å flette utdrag fra et empirisk materiale inn i forskeres tekster. Innrykk, mindre skriftstørrelse eller kursivering. Nesten alltid en mindre lesbar font enn brødteksten. Av erfaring – som lesere – vet vi at det er lett å hoppe over disse utdragene.

Fonter skal man altså ikke kimse av, de signaliserer et hierarki: hva som er overordnet og hva som er underordnet. Det er tankevekkende hva vi ikke tenker over, men venner oss til. Nå ser vi fonter overalt!

Utfordringen vår har vært å finne to skrifttyper som er både markant forskjellige og passer godt sammen, og som ikke står i et hierarkisk forhold til hverandre. Vi kan ikke la fontene signalere at det informantene forteller, er mindre viktig enn det vi som forfattere sier. Vi vil ikke risikere at leserne hopper over det vi mener er det viktigste ved denne boka. Så når boka er tilgjengelig i mai, skal dette være på plass.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

Agderprosjektet passer verken for barnehagen eller skolen

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Dette innlegget ble publisert i Stavanger Aftenblad 19. februar.

Agderprosjektet har høstet kritikk gjennom flere innlegg Stavanger Aftenblad. Debatten begynte med at debattredaktør Solveig Grødem Sandelson (19. januar) stilte spørsmål ved om forskere som «står i kø for å finna ut korleis barnehagebarn skal bli flinkare på skulen», er til å stole på.

Agderprosjektet går ut på å innføre et førskoleopplegg som har fått betegnelsen «lekbasert læring», for de eldste barna i barnehagen. Prosjektlederne Ingunn Størksen og Mari Rege forsikrer at Agderprosjektet er trygt forankret i norsk barnehagetradisjon (21. januar). Til dette svarer Utdanningsforbundets leder Steffen Handal (3. februar) at Agderprosjektet bryter med barnehagens pedagogiske tradisjon, fordi leken blir mer styrt og rammene for barns medvirkning blir trangere. Handal mener prosjektet i beste fall er plassert i feil institusjon og åpner for at «lekbasert læring» kunne hatt noe for seg i skolen. Rege og Størksen svarer (9. februar) at de er veldig glad for denne anerkjennelsen. Handals kritikk av hva som gjør prosjektet feilslått i barnehagen, tar de ikke innover seg. I stedet angriper de Utdanningsforbundet for å mene at det kun er i skolen barna skal engasjeres i meningsfulle lekbaserte læringsaktiviteter, og ikke i barnehagen.

De opplyser også at de om kort tid lanserer en instruksjonsbok, som de understreker at skal selges til en lav pris slik at den er tilgjengelig for alle. Den mener de at både barnehagelærere og lærere i første klasse kan ha nytte av.

Agderprosjektet har blitt endret med vinden som blåser. Jo mer kritikk, jo mer er prosjektet tilsynelatende blitt moderert. Førskoleopplegget som opprinnelig ble presentert, skilte seg lite fra det vi forbinder med tradisjonell undervisning. Etter hvert ble begrepet «lekbasert læring» introdusert, som en forsikring om at Agderprosjektet ikke vil gjøre barnehagen til skole. Slik prosjektet nå framstilles, er det knapt mulig å se forskjell på Agderprosjektet og det vi vanligvis tenker på som alminnelig barnehagepedagogikk. Spørsmålet som melder seg, er hvorfor vi da skal bruke 42 millioner av fellesskapets ressurser på prosjektet.

Men endringene av prosjektet er bare tilsynelatende, og de fine ordene er kun et tynt ferniss over noe som verken er lek eller læring på barns premisser. Det som kalles lekbasert, har ikke noe med lek å gjøre. Det som kjennetegner leken, er nemlig at den er initiert av barn, og at den har verdi i seg selv og ikke utnyttes til et formål utenfor leken. Rege og Størksen snakker som barnehagelærere ikke kan noe om barns læring, og som om de som hegner om leken, samtidig motsetter seg planlagte aktiviteter. Dette snakket er bare fordummende.

Agderprosjektet er et eksempel på at eksperter utenfra, i dette tilfelle en økonom og en psykolog, kommer med skråsikre svar på hva barn i barnehagen trenger, uten respekt for fagkunnskapen som allerede finnes, og uten evne og vilje til å sette seg inn i barnehagens tradisjon. Rege og Størksen har heller ikke vist noen vilje til diskutere de etiske dilemmaene som følger av å intervenere i små barns liv på den måten Agderprosjektet legger opp til. I barnehagens tradisjon er slike diskusjoner essensielle, fordi pedagogikk handler om at noen bruker sin makt til å forme andres liv, og fordi det i asymmetriske relasjoner alltid en risiko for at krenkelser finner sted.

Når Rege og Størksen skal forklare erfarne barnehagelærere hva lekbasert læring er, blir det tydelig at de ikke har satt seg inn i barnehagens tradisjon og arbeidsformer. På konferansen Nordiske impulser i mai 2017 presenterte Rege Agderprosjektet. Hun viste blant annet en video som skulle illustrere hvordan barnehagelærere kan arbeide lekbasert. Reaksjonene blant tilhørerne sier sitt om hvor totalt man kan bomme. På sosiale medier ble det brukt ord som absurd og surrealistisk. Noen trodde filmen var ment som ironi. En reagerte på å bli fortalt hva hun ser, «engasjerte barn som leker og lærer, her ser dere latter og humor», som om hun ikke selv kan se. Dessuten så hun også noe helt annet. En trodde videoklippet var en parodi på en barnehagelærer som prøver å lære barn om bokstaven V. En utrykte det slik: «Så enkelt, så naivt. Basert på forskning fra 60-tallets Amerika og klasseforskjeller. Utrolig!» Flere reiste seg og forlot salen under Reges foredrag. Foredraget ble ikke bare omtalt som komisk og parodisk, men også som skremmende og rystende.

Agderprosjektet passer verken for barnehagen eller skolen. Barn, barnehagelærere og foreldre trenger ikke skråsikre eksperter som «står i kø for å finna ut korleis barnehagebarn skal bli flinkare på skulen». Ingen trenger heller førskoleopplegget fra Agderprosjektet, uansett hvor billig introduksjonsboka blir.

Målet med Agderprosjektet er å utvikle og teste ut et førskoleopplegg basert på «lekbasert læring».

  Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.