Barnehagens egenart

Av Solveig Østrem

Dette innlegget er også pulisert på Cappelen Damms Fagsnakk.

Hvis vi spør barn, foreldre, barnehageansatte, forskere, politikere, næringslivsledere, barnehageeiere eller andre som er opptatt av barns oppvekstsvilkår, om hva barnehagen er godt for, får vi mange ulike svar. Det er fordi barnehagen har et bredt mandat og mange oppgaver, og fordi hvilke oppgaver som vektlegges, varierer med hvilket perspektiv som inntas. Svarene vil også være avhengig av hvilke mål og intensjoner man har, og av hvordan man er berørt av spørsmålet. Hvis man som barnehageeier må konkurrere om «kundene» for å unngå økonomisk tap, vil man legge vekt på noe annet enn hvis man er et barn som tilbringer hverdagen i barnehagen.

Det er i dag stor politisk interesse for barnehagen og mange som mener noe om hva slags pedagogisk tilbud små barn trenger. Det er mange som vil mye med barnehagen, og det er store forventninger til hva den kan utrette. Men det kan se ut til at jo flere aktører som ser et potensial i barnehagen, jo snevrere forstås barnehagens mandat. Den helhetlige tilnærmingen til omsorg, lek, læring og demokratisk danning, som ligger i barnehagens formål, blir ofte satt til side for en ensidig vektlegging av læringsutbytte. Mange er primært opptatt av hvordan barnehagen kan gjøre barna i stand til å møte kravene på skolen og til å mestre arbeidslivet i framtiden.

Nylig kunne vi lese om Espira-barnehagene som profileres som realfagsbarnehager (Klassekampen, 13. august 2018). Andre utvikler nisjebarnehager med vekt på for eksempel idrett eller språk. Full barnehagedekning har gjort strategisk profilering nødvendig, hevder barnehageeiere. Slik blir kampen om å få fylt opp plassene til en kamp om innholdet, med det resultatet at det brede mandatet snevres inn.

Det som kjennetegner barnehagen, er at den favner bredt. Den er på en og samme tid omsorgsarena og lekeplass, et sted for læring, arnested for vennskap, spesialpedagogisk tiltak og et fellesskap der små barn kan få sine første erfaringer som samfunnsborgere i et demokrati. Som et universelt velferdsgode er barnehagen møtested for barn og familier med variert kulturell og sosial bakgrunn, og med ulike erfaringer, interesser, ønsker og behov.

Boka Barnehagen som samfunnsinstitusjon er skrevet ut fra forståelsen av at barnehagens egenart ligger i det komplekse og mangfoldige og derfor ikke kan beskrives enkelt og endimensjonalt. Forfatterne som bidrar i boka, har ulik faglig bakgrunn og skriver ut fra forskjellige innfallsvinkler, men med respekten for og lojaliteten til barna i barnehagen som et felles utgangspunkt.

Omsorg, livskvalitet, lek, læring, inkludering, medvirkning og demokratisk deltakelse er blant temaene som blir belyst. Barnehagen blir blant annet beskrevet som spesialpedagogisk virksomhet, som forebyggingsarena, som multikulturelt fellesskap og som arbeidsplass. Barnehagens brede mandat og mange dimensjoner – i et historisk og aktuelt perspektiv – er viet et eget kapittel. Det er også pedagogikkfagets betydning. Fra hvert sitt faglige ståsted bidrar forfatterne til økt kunnskap om barnehagens kompleksitet og om vilkårene for å realisere intensjonene i barnehagens brede samfunnsmandat. Som redaktør for boka håper jeg den vil skape nye spørsmål og nye diskusjoner om hva barnehagen er godt for.

Illustrasjon: Bendik Østrem Svalastog

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.