Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem
Innlegget ble første gang publsiert i Klassekampen 2. mai.
Stoltenberg-utvalget (NOU 2019:3) foreslår at staten oppretter
et nasjonalt register med opplysninger om alle fire- og seksåringer, og at
persondata om barn i barnehage og grunnskole skal kunne koples til andre
dataregistre med opplysninger om arbeid, helse, trygd og familieforhold gjennom
hele livsløpet. «Statlig totalovervåking» er betegnelsen professor i pedagogikk
Joron Pihl bruker om forslagene. I en kronikk i Klassekampen 24. april, som også er publisert som blogginnegg, advarer
hun sterkt mot en slik praksis fordi den bryter med et grunnleggende prinsipp i
en rettsstat, nemlig personvernet.
Vi vil minne om to viktige prinsipper som ligger til grunn
for personvernloven.
Det første er minimalitetsprinsippet
som betyr at personlige opplysninger registreres i så liten grad som mulig. Man
skal ikke vite mer enn det som er helt nødvendig. Stoltenberg-utvalgets forslag
bryter radikalt med dette prinsippet. Det andre er prinsippet om hensiktsmessighet som betyr at man må ha gode og
konkrete begrunnelser for innhenting av personopplysninger. Gode intensjoner og
en generell tiltro til massekartlegginger ikke tilstrekkelig.
Ideen om et nasjonalt register over personopplysninger om
barn er ikke av ny dato. Tilsvarende forslag er blitt fremmet med jevne
mellomrom. I 2007 foreslo daværende regjering å innføre en plikt for foreldre å
oppgi barnets fødselsnummer til bruk i statistikk, forskning og analyse. Det skulle
bli en omfattende database hva gjelder antall personer, antall opplysninger og
lagringstid. Datatilsynet skrev i sitt høringssvar at bestemmelsen ville bety
en snikinnføring av en forskningsdatabase, og at den var utformet på en måte
som tilslørte den egentlige hensikten. Datatilsynet kalte det en blankofullmakt
til å opprette en nasjonal database etter eget løpende forgodtbefinnende.
Hver gang det har blitt fremmet tilsvarende forslag som det Stoltenberg-utvalget
nå har kommet med, har de blitt stanset fordi de bryter med grunnleggende
prinsipper for personvern. Hver gang har Datatilsynet spilt en sentral rolle.
Sannsynligvis blir Datatilsynet det organet som nok en gang tydeligst setter
foten ned.
Det er helt avgjørende vi har et organ med særskilt ansvar
for å verne om barn og voksnes rett til personvern. Samtidig er det paradoksalt
at rollen som barnas advokat overlates til Datatilsynet. Denne rollen bør være
like selvsagt for skoler, barnehager, foreldre, enkeltpersoner, institusjoner
og organisasjoner. Det er fortsatt tid fram til høringsfristen 3. mai til å si klart
fra om at den grunnleggende retten til personvern også gjelder barn.
Stoltenberg-utvalgets rapport inneholder påstander om at
«forløpsdata er nødvendige for å vite konsekvensene av barnehage- og
skoletilbudet for det som skjer senere i livet». Det hevdes at det nærmest er
uetisk å drive barnehager og skoler uten å samle forløpsdata i et nasjonalt
register. Argumentasjonen for at slike tiltak vil kunne føre til en bedre
praksis, er fraværende. Troen på at det er nødvendig å vite alt om alle for å
gi barn et godt pedagogisk tilbud, er et problem i seg selv. I tillegg kommer
alt merarbeidet med behandlingen av personopplysninger, og faren for at
opplysningene kan misbrukes.
 |
Illustrasjon: Bendik Østrem Svalastog
|
