Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem
Innlegget ble først publisert i Klassekampen 12. juni 2019.
Stoltenberg-utvalgets forslag om å opprette et nasjonalt
register for barnehage og grunnopplæring har vesentlige personvernutfordringer.
Derfor er Datatilsynet er klare på at forslaget ikke kan realiseres. I et
innlegg i Klassekampen 7. juni hevder Camilla Stoltenberg og fire medforfattere
at disse utfordringene er beskjedne, særlig sammenlignet med den betydelige
samfunnsnytten registerbasert forskning kan ha.
Stoltenberg og de øvrige forfatterne har en naiv tro på målbare
sammenhenger mellom innsats og nytte, mellom tiltak og effekt. Logikken er at A
fører til B, og at hvis man ønsker B, må man innføre tiltak A. Hvor forenklet
denne forestillingen er, demonstrerer forfatterne selv ved å vise til det de
kaller et godt eksempel på nytten av registerdata. Dette er data fra Oslo
kommune brukt i en studie av Drange og Havnes i 2019, der konklusjonen er at
barn som begynner i barnehage når de er 15 måneder, og ikke 19, gjør det bedre
på kartleggingsprøver på skolen. Forfatterne hevder at slik forskning kan
brukes av foreldre til å ta mer informerte valg om når barn bør begynne i
barnehagen.
Dersom Stoltenberg & co tror virkelig virkelighetens
verden ser ut som dette, er det et problem. Det er mange forhold som har
betydning for når et barn begynner i barnehagen, og det er vanskelig å se hva
som tilsier at dette ene, som kan tallfestes, er avgjørende. Det er også urovekkende
dersom fagpersoner tror at foreldre stoler blindt på denne type forskning,
eller at det i det hele tatt er på denne måten foreldre tar en slik beslutning.
Et premiss for Stoltenbergs argumentasjon er at det allerede
i dag samles inn betydelig personsensitiv informasjon om barn. For det første
er det en dårlig ide å utvide og sette i system en eksisterende praksis med svært
problematiske sider. For det andre er det uklart hva Stoltenberg sikter til. Vårt
inntrykk er at en rekke kommuner og barnehageeiere har tatt innover seg
kritikken av omfattende kartlegging av barns ferdigheter og derfor har begrenset
bruken til det som er nødvendig. Det er flere som forholder seg til
hensiktsmessighetsprinsippet og minimalitetsprinsippet, prinsipper som
Stoltenberg glatt ignorerer.
Det er respektløst overfor barna når kunnskap om
kompleksiteten ved deres tilværelse erstattes med en instrumentalistisk forestilling
om at A fører til B. Når et offentlig utvalg velger å se bort fra barns
grunnleggende personvernrettigheter, sier det noe om hvor liten verdi barn tilskrives
og tilsvarende hvor stor vilje det er til å sikre bestemte forskningsmiljøer
gode rammer.
 |
| Illustrasjon: Arild Julius Østrem |
