torsdag 14. mai 2020

Hvordan komme forbi skrivesperre?

Av Solveig Østrem


Skriving er et tema som har opptatt meg i mange år, fordi jeg selv har skrevet mye, fordi jeg har veiledet andre i deres skrivearbeid, og fordi jeg er opptatt av hvordan vi kan skrive bedre, ikke først og fremst mer. For tiden arbeider jeg med en bok om akademisk skriving der jeg forsøker å bore i spørsmål knyttet til skrivingens hvorfor, hvordan og hva. Spørsmål knyttet til skriveprosessen er ikke tema i boka, men akkurat nå kjennes de ganske aktuelle, siden jeg sitter og jobber med en ny tekst.

Skrivesperre

Mange er opptatt av skrivesperre – hvordan den oppstår, og hva man kan gjøre for å komme forbi den. Jeg synes ikke skrivesperre er dekkende for hva det handler om. Ordet får det til å høres ut om det er satt opp en bom mellom deg og skrivingen som ikke burde vært der, og som kan fjernes med enkle grep. Slik er det ikke. Skriving er og blir et krevende arbeid. Jeg tror alle som skriver, fra tid til annen opplever at det stopper opp, at det kan kjennes umulig å komme i gang, eller at det er vanskelig å komme videre. Det finnes alltid motstand, enten hos den som skriver, eller i stoffet som skal foredles til tekst.

Hva jeg gjør? Jeg setter meg kortsiktige mål. Jeg prøver å glemme at jeg skal skrive en bok eller en artikkel eller en kronikk, og bare forsøke å få skrevet et par linjer. Jeg lager disposisjoner og strukturer – som får meg til å tro at det bare er å fylle inn med tekst. Jeg lager foreløpige utkast, gjerne med penn og papir, eller prøver ut tanker og ideer som skal bli tekst, i en epost til en kollega eller i møte med studenter.

Skriveråd

Det finnes ingen enkle veier til å skrive gode tekster. Men hvis jeg skal forsøke å formulere noen skriveråd, tror jeg det må bli disse fire:

1.       Det viktigste er å ha noe på hjertet, og at noe står på spill. Hvis du ikke har tro på at teksten er betydningsfull for noe mer enn din egen karriere eller for at universitetet du tilhører, skal skåre høyt på publiseringsindikatoren, er den sannsynligvis ikke viktig nok til å bli skrevet.

2.       Se alltid på teksten som et foreløpig utkast. I startfasen betyr det at du ikke stiller så store krav til deg selv. Dermed blir det lettere å komme i gang. I sluttfasen betyr det at du legger lista høyt fordi du vet at teksten alltid kan bli bedre.

3.       Vær din egen kritiske leser, og stryk alt som er overflødig. Men merk: For å være en kritisk leser, må du ha noe å lese. For å kunne stryke det overflødige, må det finnes noe å stryke. Derfor må du ikke koble inn din indre kritiker for tidlig. Når du går i gang med å skrive en tekst, eller et nytt avsnitt, må du rett og slett ikke være for streng med deg selv. Da risikerer du at skrivingen stopper helt opp.

4.       Del teksten med en leser du har tiltro til, en som deler ditt ønske om å gjøre teksten bedre og budskapet klarere. En som har større distanse til teksten, vil alltid se noe som du selv ikke ser. Min erfaring er at tekster alltid blir bedre etter at andre har lest og kommentert. (Dette punktet ble tilføyd etter forslag fra en av dem jeg ofte ber om å lese tekstutkast, og som alltid kommer med gode innspill.)

Det første punktet er det viktigste. At noe er viktig å få sagt, er for meg helt avgjørende for å få skrevet noe som helst. Akkurat nå kjennes det maktpåliggende å få sagt noe om formålet med skrivingen, om hva som kjennetegner et presist språk og om å være i dialog med kildene på en etterrettelig måte. Derfor har jeg tro på at jeg skal få ferdig et bokmanus i løpet av de nærmeste månedene, og at en ny bok om akademisk skriving vil være tilgjengelig rundt årsskiftet.

Illustrasjon: Arild Julius Østrem.


Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

lørdag 25. januar 2020

Ser ulykkelig ut uten grunn

Av Solveig Østrem


Ser 2-åringen ulykkelig eller trist ut uten grunn? Kan han motstå gruppepress? Styre sinnet sitt i konflikter med voksne? Gjør hun ting uten å tenke seg om? Eller for å irritere eller ergre andre? Løper eller klatrer hvor det ikke passer seg?
Dette er noen av spørsmålene i et spørreskjema som inngår i et forskningsprosjekt om barns sosiale utvikling gjennomført av Atferdssenteret (nå NUBU). Barnehageansatte skal vurdere små barn ut fra nokså rigide normer for hva som er normal atferd hos barn. De blir også bedt om å avgjøre hvilke intensjoner 2-åringen har, om intensjonen er å irritere, eller om de uttrykker følelser de slett ikke har når de ser ulykkelige ut. Et helt vanlig handlingsmønster hos små barn, blir i dette skjemaet forstått som problematferd. Et barns forsøk å få kontakt med en voksen, kan lett havne i kategorien «mas».

Spørreskjemaet har mye til felles med smilefjesundersøkelsen som har fått mye oppmerksomhet etter at Dagsavisen skrev om foreldre som reagerte og lærere som sa nei til å delta. De hadde reagert på synet på barn som kommer til uttrykk. Det spesielle er ikke at lærere og foreldre reagerer, men at ingen har reagert før. Smilefjesundersøkelsen har pågått siden 2005. Forskningsprosjektet om barns sosiale utvikling pågår fortsatt. 2-åringene som ble kartlagt, nærmer seg ungdomsskolealder. Da skal de kartlegges på nytt. Er disse ungdommene og foreldrene deres klar over hva slags opplysninger om dem som blir samlet inn og lagret?  Og får
lærere og barnehagelærere god nok informasjon om at deltakelse i forskning er frivillig?

Det er urovekkende at innholdet i slike undersøkelser ikke gjøres offentlig kjent. Det var en tilfeldighet at jeg gjort kjent med spørreskjemaet om 2-åringene. Jeg har ikke klart å finne skjemaet på prosjektets nettsider, og jeg er usikker på om det er gjort tilgjengelig gjennom publikasjoner fra prosjektet.








Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.