Av Solveig Østrem
Skriving er et tema som har opptatt meg i mange år, fordi
jeg selv har skrevet mye, fordi jeg har veiledet andre i deres skrivearbeid, og
fordi jeg er opptatt av hvordan vi kan skrive bedre, ikke først og fremst mer. For
tiden arbeider jeg med en bok om akademisk skriving der jeg forsøker å bore i
spørsmål knyttet til skrivingens hvorfor, hvordan og hva. Spørsmål knyttet til
skriveprosessen er ikke de mest sentrale spørsmålene i boka, men akkurat nå kjennes de ganske aktuelle,
siden jeg sitter og jobber med en ny tekst.
Skrivesperre
Mange er opptatt av skrivesperre – hvordan den oppstår, og hva man kan gjøre for å komme forbi den. Jeg synes ikke skrivesperre er dekkende for hva det handler om. Ordet får det til å høres ut om det er satt opp en bom mellom deg og skrivingen som ikke burde vært der, og som kan fjernes med enkle grep. Slik er det ikke. Skriving er og blir et krevende arbeid. Jeg tror alle som skriver, fra tid til annen opplever at det stopper opp, at det kan kjennes umulig å komme i gang, eller at det er vanskelig å komme videre. Det finnes alltid motstand, enten hos den som skriver, eller i stoffet som skal foredles til tekst.
Hva jeg gjør? Jeg setter meg kortsiktige mål. Jeg prøver å
glemme at jeg skal skrive en bok eller en artikkel eller en kronikk, og bare
forsøke å få skrevet et par linjer. Jeg lager disposisjoner og strukturer – som
får meg til å tro at det bare er å fylle inn med tekst. Jeg lager foreløpige
utkast, gjerne med penn og papir, eller prøver ut tanker og ideer som skal bli
tekst, i en epost til en kollega eller i møte med studenter.
Skriveråd
Det finnes ingen enkle veier til å skrive gode tekster. Men hvis jeg skal forsøke å formulere noen skriveråd, tror jeg det må bli disse fire:
1.
Det viktigste er å ha noe på hjertet, og at noe
står på spill. Hvis du ikke har tro på at teksten er betydningsfull for noe mer
enn din egen karriere eller for at universitetet du tilhører, skal skåre høyt
på publiseringsindikatoren, er den sannsynligvis ikke viktig nok til å bli
skrevet.
2.
Se alltid på teksten som et foreløpig utkast. I
startfasen betyr det at du ikke stiller så store krav til deg selv. Dermed blir
det lettere å komme i gang. I sluttfasen betyr det at du legger lista høyt
fordi du vet at teksten alltid kan bli bedre.
3.
Vær din egen kritiske leser, og stryk alt som er
overflødig. Men merk: For å være en kritisk leser, må du ha noe å lese. For å
kunne stryke det overflødige, må det finnes noe å stryke. Derfor må du ikke
koble inn din indre kritiker for tidlig. Når du går i gang med å skrive en
tekst, eller et nytt avsnitt, må du rett og slett ikke være for streng med deg
selv. Da risikerer du at skrivingen stopper helt opp.
4.
Del teksten med en leser du har tiltro til, en
som deler ditt ønske om å gjøre teksten bedre og budskapet klarere. En som har
større distanse til teksten, vil alltid se noe som du selv ikke ser. Min
erfaring er at tekster alltid blir bedre etter at andre har lest og kommentert.
(Dette punktet ble tilføyd etter forslag fra en av dem jeg ofte ber om å lese
tekstutkast, og som alltid kommer med gode innspill.)
Det første punktet er det viktigste. At noe er viktig å få
sagt, er for meg helt avgjørende for å få skrevet noe som helst. Akkurat nå
kjennes det maktpåliggende å få sagt noe om formålet med skrivingen, om hva som
kjennetegner et presist språk og om å være i dialog med kildene på en etterrettelig
måte. Derfor har jeg tro på at jeg skal få ferdig et bokmanus i løpet av de
nærmeste månedene, og at en ny bok om akademisk skriving vil være tilgjengelig rundt
årsskiftet.
 |
| Illustrasjon: Arild Julius Østrem. |
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.
